Jeg ønsker deg hjertelig ikke velkommen til bloggen min.
Velkomster hører til i helt andre sammenhenger enn på nettsider. Det bir liksom så svulstig å ønske velkommen på nett. Bloggen er intet hjem, ei heller har jeg åpnet noen dør for deg.
Men ikke misforstå – jeg er veldig glad for at nettopp du er her!
Jeg har alltid – i alle fall så lenge jeg kan huske – sett på meg selv som en nerd. Ikke varianten med høyere brillestyrke enn IQ, som kan regne kvadratrøtter i hodet og med innehud som krever solfaktor 50 i november. Jeg er generelt en lite stereotypisk nerd sånn sett. Men om man får faktabøker om verdensrommet til bursdagen i alderen hvor andre snakker om jente- og guttelus, og synes det er helt fantastisk – når man er over gjennomsnittet interessert i sci-fi, dataspill, teknologi, fysikk og anime – ja da mener de fleste at nerd er den eneste passende beskrivelsen.
Nevnte jeg at jeg programmerer på fritiden?
Bloggens tittel er – som den bør være! – overraskende megetsigende. Som alle nerder av den mer sosiale typen kommer jeg jo titt og ofte over nye bekjentskaper. «Hva driver du med, da?» spør gjerne den andre, rett etter en lett og ledig åpningskommentar om været. Jeg sier at jeg jobber med fysikk på universitetet, at jeg tar en doktorgrad i romfysikk – og etter å svart på dette spørsmålet nok ganger, begynner man å ane et mønster for den følgende reaksjonen: Øyenbrynene heves – synkront. Øynene blir store og tomme, og ansiktet speiler spørsmålstegnet på innsiden bedre enn de fysiske speilformler noensinne kunne ha gjort. Og selv om hver eneste ansiktsmuskel oppfører seg som om jeg nettopp prøvde å forklare den sammenhengen mellom Maxwells ligninger og væsketeorien for plasmadynamikk, så er spørsmålet bak nesten uten unntak:
«...hva er fysikk igjen?»
Det tar ikke lange tiden før vedkommende husker tilbake til naturfagstimene på videregående og at de inneholdt noe som var vanskeligere enn både kjemien og biologien, noe om verdensrommet, stråling og radioaktivitet. Ansiktet får tilbake sitt normale uttrykk, munnen åpner seg og leppene begynner så smått å forme den uunngåelige setningen:
«Åja, du er en sånn en du.»
Jeg er en sånn en.
Noe du vil si?