Fritidsaktiviteter, virkelighetsflukt og tidsbruk

Med unntak av innledningen handler dette innlegget om hobbyer og fritidsaktiviteter generelt. Men siden jeg har grublet på dette i forbindelse med spilling får du heller ha overbærenhet med meg for at jeg innleder med spill som eksempel.

Problemet med spilling (og andre fritidsaktiviteter)

Det er mange etiske problemstillinger knyttet til spillkultur. Ulike miljøers kvinnefiendtlighet og generelle intoleranse, spillbransjens tidvis uetiske arbeidsvilkår og dens kyniske kapitalisering av spillere, for ikke å snakke om at i spillsammenheng er «avhengighetsskapende» et positivt ord som med glede og den største selvfølgelighet brukes i omtaler og trykkes på coveret.

Mest generelt, og gjeldende for alle hobbyer og fritidsaktiviteter, er kanskje spørsmålet om bruk av tid og penger.

For helt generelt, uten at disse tallene sier noe om meg og mitt forbruk: Når blir det en unødvendig luksus å bruke mange tusen på en spill-PC, eller på en konsoll eller tre? Flere tusen i året på spill? Hundrevis av timer i året på spilling? Når blir dette egoistisk og uetisk med tanke på det oppriktige behovet andre mennesker har for disse pengene og tiden din (for eksempel gjennom veldedighet og frivillig engasjement)? Hvor mye virkelighetsflukt er OK, og når blir det bortkastet tid? Og hvordan skiller man mellom virkelighetsflukt og en verdifull opplevelse?

Jeg tror ikke det finnes noen fasit på disse spørsmålene, men jeg skal prøve å mene noe om problemstillingen. For enkelthets skyld skal jeg fokusere på tidsbruk, men resonnementet og resultatet er det samme for pengebruk.

Litt om virkelighetsflukt

Først er det viktig å forklare hva jeg mener med virkelighetsflukt – helst uten å bli for teknisk. Det finnes nemlig noen som kan ha noe å si om dette med virkelighetsflukt kontra verdifulle opplevelser. Frode Stenseng argumenterer i doktoravhandlingen sin for at det finnes to former for virkelighetsflukt (escapism), eller om du vil, to måter å fordype seg i sine lidenskaper. I begge formene er den grunnleggende motivasjonen for fordypningen en følelse av flyt – som er psykologisk givende – men motivasjonen for å oppnå denne følelsen er forskjellig. Man kan være motivert av å flykte vekk fra vonde tanker (self-suppression) eller for å søke positive opplevelser (self-expansion). Førstnevnte er assosiert med negative ting som utilpasshet, dårlig psykologisk tilpasning, konflikter om tidsbruk og mangel på personlig utvikling som følge av aktiviteten. Sistnevnte er assosiert med gode ting som fleksibilitet, positive følelsesmessige resultater og at man får noe ut av aktiviteten som man tar med seg videre. Merk at dette bildet er forenklet.

Jeg vil nå argumentere for at den «gode» typen virkelighetsflukt ikke er bortkastet tid, uansett hvilken aktivitet man holder på med.

Hvorfor bruke tid på fritidsaktiviteter?

Tidsklemmen skulle være velkjent for de fleste. Vi opplever at tiden ikke strekker til, og da er presset stort på å prioritere riktig – både fra en selv og alle rundt.

I et par studier sitert av ovennevnte doktorgradsavhandling brukte deltakerne 8–10 timer ukentlig på sin favorittaktivitet. Hvorfor bruker vi så mye tid på hobbyer og fritidsaktiviteter? Et nærliggende svar er «fordi det er gøy». Men dette enkle svaret skjuler mange nyanser. Hvorfor er det gøy? Fordi det gir mestringsfølelse? Fordi det er virkelighetsflukt, som midlertidig tar deg vekk fra hverdagens stress, mas og utfordringer? Fordi det er en verdifull opplevelse som forandrer måten du ser på verden på? Fordi det gleder andre rundt deg, direkte eller indirekte? Eller mer spesifikke ting, for eksempel at trening/turliv gir bedre helse?

Og hvor mye tid er det greit å bruke på aktiviteten? Kunne ikke du heller brukt tiden på andre, mer konstruktive ting? Lest en av ørten millioner bøker om personlig utvikling? Blitt frivillig engasjert og hjulpet mennesker som trenger det?

Virkelighetsflukt for hverdagens utfordringer

Det må da være feil preposisjon i overskriften der, Christer? Man flykter da fra hverdagens utfordringer? Ikke noe feil her nei, bare en billig retorisk vending.

Jeg ser på det som en mål i seg selv å prioritere tiden slik at man er rustet til hverdagens små og store utfordringer og kan utføre sine forpliktelser på en god måte. Livet er fullt av slikt, og selv om man kan ignorere dem en stund eller ta fatt på utfordringene selv med lite overskudd, så tror jeg dette er en dårlig idé i lengden. Jeg nevnte i går at for å lykkes i hverdagens forpliktelser og utfordringer er det viktig å lade opp lageret av viljestyrke og mentalt overskudd. Da orker man å gjøre det man bør, og man slipper å kjempe mot seg selv for å sette i gang.

Jeg argumenterte så vidt for at en god måte å lade opp disse lagrene på er følelsen av flyt – det å drive med noe hvor du forsvinner helt inn i aktiviteten, det være seg spilling, fotografering, lesing, eller et hav av andre potensielt oppslukende aktiviteter.

Med det jeg har sagt fram til nå, både i går og i dag, mener jeg bordet er dekket for å argumentere for følgende: Det å bruke en begrenset mengde tid på en hvilken som helst fritidsaktivitet man brenner for, med mindre aktiviteten direkte går ut over noen andre, er en God Ting™ i den forstand at det lader opp lagrene av overskudd og viljestyrke og følgelig gjør en bedre rustet til å møte hverdagens utfordringer og forpliktelser.

Derav overskriften. Man foretar en virkelighetsflukt for å lade batteriene og være bedre rustet til hverdagens utfordringer. Men la oss ikke henge oss opp i ordet «virkelighetsflukt», for det er ikke det som er hovedpoenget. En mer generell formulering av budskapet over er: Ved å bruke tid på det du liker, er det enklere å hanskes med det du ikke liker. Enten du kobler deg fullstendig av omverdenen eller ikke.

(Merk at «det du ikke liker» er misvisende, siden jeg snakker om både det en faktisk ikke liker, altså det som krever viljestyrke, og det en gjerne gjør men som krever overskudd.)

Men…

Dette er selvfølgelig ikke uten visse varsku. Formuleringen «begrenset mengde tid» er sentral: Om en bruker så mye tid at det går ut over dagliglivets forpliktelser, så virker det naturligvis mot sin hensikt. Og det er klart det er fristende å bli værende i sin egen «Happy Place», enten det er bak kameraet, på fjellet, foran tastaturet eller over en god bok. Det er lite konstruktivt å skyve hverdagen under teppet over lengre tid.

For de fleste vil det også være givende og «oppladende» på mange plan å være sosiale med andre. Noen vil kanskje også argumentere for at sosial omgang med venner og kjente er essensielt for å fungere på sikt. Det å bruke alt for mye tid på fritidsaktiviteter, med mindre fritidsaktiviteten i seg selv er sosial, kan ta tid fra sosialisering og dermed være skadelig på den måten.

Dessuten kan det hende det du gjør er så moro at selv om du fint klarer å legge det fra deg, så har du fremdeles skrekkelig lyst til å fortsette. Eller formulert i rammen til gårsdagens innlegg: Lageret av viljestyrke har ikke blitt ladet særlig opp.

Oppsummering

Mennesker er ikke utømmelige arbeidsjern som bare kan sove, spise og jobbe med direkte fornuftige ting. Alle møter motgang i hverdagen, og alle har en kapasitet for hva de orker før overskuddslagrene er tomme. Batteriene må lades, og det kan ofte gjøres ved å drive med noe man synes er kjekt og givende og som setter hverdagens kjas og mas på avstand, om enn bare en kort stund.

Så lenge det er i begrensede mengder – som alt annet i livet, om du tillater meg den banaliteten – mener jeg det kan være konstruktivt å holde på med hva en vil uten at det på noen måte er bortkastet tid. Det er viktig å ta vare på seg selv for å kunne ta vare på andre og møte hverdagens utfordringer og forpliktelser med godt mot. Med alle varsku og alt jeg har sagt i denne teksten i bakhodet, mener jeg derfor du med god samvittighet og uten fare for å «kaste bort tid og penger» kan bruke dem på hva du vil, enten det er bøker, tegneserier, frimerker, spilling eller helt andre ting.

For ved å bruke tid på det du liker, er det enklere å hanskes med det du ikke liker.

Jeg utfordres gjerne på disse tankene i kommentarfeltet nedenfor. A-ha-opplevelser og kommentarer om gjenkjennelsesfaktor mottas naturligvis også med takk.

Innledningen (og ideen som ble til dette innlegget) er inspirert av Melodys On Defending Myself from Videogames. Jeg anbefaler også interesserte å ta en titt på kapittel 1 og 2 (ca. 20 sider) av nevnte doktorgradsavhandling, som er overraskende lesbar selv for de uinnvidde.

Overskudd og viljestyrke

«Jeg eier ikke viljestyrke.» Kjenner du deg igjen? Eller hørt andre si det? Vel, jeg er uenig.

Et lite forord først: Jeg tenkte jeg skulle skrive et blogginnlegg med noen tanker om fritidsaktiviteter, virkelighetsflukt og tidsbruk. Mens jeg jobbet med det slo det meg at jeg først er nødt til å si litt om overskudd og viljestyrke. Så ta dette blogginnlegget som en frittstående introduksjon til morgendagens innlegg.

Jeg er ingen ekspert på psykologi, og dette er på ingen måte noen komplett beskrivelse. Med det sagt, her følger noen tanker jeg har gjort meg om viljestyrke og overskudd.

Viljestyrke

Tilbake til åpningsreplikken: «Jeg eier ikke viljestyrke.» Underforstått: Viljestyrke er en personlig egenskap som ikke endrer seg betydelig over tid. Jeg tror heller det gir mening å tenke på viljestyrke som noe man bruker opp i løpet av dagen og må lade opp igjen om man skal holde oppe humøret, motivasjonen og energien.

Når du gjør noe du ikke har lyst til – eller rettere sagt, når du har mer lyst til å gjøre noe annet – da bruker du opp viljestyrke. Jo mer du har lyst til å gjøre noe annet, jo raskere bruker du opp viljestyrke. Jo mindre viljestyrke du har, jo vanskeligere er det å holde på med noe du helst ikke vil gjøre i fornuftig grad. Slik opplever i alle fall jeg det.

Viljestyrke trenger man til hverdagens gjøremål og forpliktelser. Derfor går det dårlig med disse om du har lite viljestyrke på lager. Lageret av viljestyrke må lades opp. Det skjer gjerne når man gjør det man helst vil, eller når man oppnår en følelse av flyt slik at verdenen utenfor bare forsvinner og det eneste som eksisterer er deg og det du holder på med (for da er man jo uansett ikke bevisst at det eventuelt er noe man vil mer).

Flyt er altså en god måte å lade opp viljestyrke på. Og jo mer viljestyrke du har, jo mer motivert vil du være for å ta tak i alt du helst skulle vært foruten, som husarbeid, personlige problemer, og så videre.

Mentalt overskudd

Jeg har egentlig fått frem hovedpoenget mitt allerede, men for fullstendighetens skyld ønsker jeg å nevne mentalt overskudd som noe separat fra viljestyrke. Det fungerer mye på samme måte – også det er en ressurs som tæres på og må lades opp. Jeg vil skille mellom viljestyrke og overskudd fordi det kan finnes tilstander, forhold, situasjoner, hendelser og gjøremål som ikke krever viljestyrke, men likevel tærer på en form for energi som må lades opp. Dette kan være noe som ikke har noe med valg å gjøre (f.eks. et konfliktfylt forhold til en kollega), ting som ikke er reelle valg («obligatorisk» fest/sammenkomst med folk som går deg på nervene), eller noe som du mer enn gjerne gjør, men likevel krever et visst lager av overskudd for at man skal kunne gjøre det bra (stille opp når noen trenger deg). Ingen av eksemplene krever viljestyrke, men alle krever en form for overskudd. Overskudd er altså også noe som trengs og må lades opp for at man skal fungere bra i hverdagen.

Jeg finner det naturlig å tenke at mentalt overskudd lades opp ved å ikke være i de anstrengte situasjonene som tapper overskuddet. Med andre ord er også her flyt et eksempel på en tilstand som er ypperlig til å lade opp – der og da eksisterer ikke bekymringene som ellers plager deg.

Merk at jeg her ikke nevner noe som helst om sosial omgang. Det er så klart også en måte å lade batteriene på, uten at det trenger å være knyttet til en følelse av flyt. Jeg vil imidlertid fokusere på fritidsaktiviteter i morgendagens innlegg.

En liten oppsummering

Viljestyrke og mentalt overskudd har mye til felles. Begge trengs for å lykkes i hverdagens forpliktelser og små og store utfordringer. Begge tæres ved å gjøre ting som ikke er «moro». Begge må lades opp, og i begge tilfeller virker flyt å være en veldig effektiv måte å gjøre det på. Flyt er typisk for et bredt spekter av fritidsaktiviteter, fra innlevelse i en god bok eller film til å holde ut smerte under et maraton, og med det er bordet dekket for morgendagens innlegg om fritidsaktiviteter, virkelighetsflukt og tidsbruk.

Jeg utfordres gjerne på disse tankene i kommentarfeltet nedenfor.

Disse tankene er inspirert av Oliver Embertons Life is a game. This is your strategy guide. Etter å ha skrevet innlegget fant jeg ut at dette slett ikke er revolusjonerende – fenomenet har navnet Ego depletion.