TL;DR: Denne boken bør du definitivt lese. Ja, jeg vet du har hørt det før. Jeg mener det likevel. Dette er ikke en skjønnlitterær «god opplevelse» jeg vil dele; dette handler om de viktigste avsløringene i vår tid, om betydningen for ditt liv og – endelig – et godt svar på hvorfor du bør bry deg om det. Du kan i det minste lese anmeldelsen – da får du med deg hovedbudskapet. :)
Det vil være en underdrivelse å si at Edward Snowdens avsløringer av NSA-overvåkningen har skapt furore. Omfanget av overvåkningen er enormt, og lekkasjen er kanskje den viktigste noensinne. Avsløringene har skapt enorm kontrovers: De fleste i vår del av verden ser nok på Snowden som en helt. I USA har mange medier med litt for stor nærhet til landets ledelse demonisert Snowden og stemplet ham som en forræder og landssviker, og amerikanernes syn på mannen er noe mer delt.
Derfor er det viktig at sannheten kommer fram, og at folk får mulighet til å gjøre seg opp en egen mening basert på fakta, og ikke misinformasjon eller regelrette løgner fra menneskene og systemene som har alt å tape på avsløringene. Det er også fint for oss «over dammen» å vite litt mer om den begredelige mediesituasjonen i USA (slik at vi ikke tar alt i amerikanske aviser for god fisk), og andre regelrett skrekkelige ting ved Snowden-avsløringene som betenkelig nok ikke har nådd like høyt opp i norske medier. Det er her Glenn Greenwalds No Place to Hide: Edward Snowden, the NSA, and the U.S. Surveillance State kommer inn i bildet.
Glenn Greenwald er journalist og den personen som opprinnelig jobbet med Snowden for å publisere avsløringene i The Guardian. Å si at han kjenner Snowden bedre enn noen andre som har vært i kontakt med ham under og etter avsløringene er derfor ingen overdrivelse. Greenwald har bakgrunn fra juss og har vunnet flere priser som journalist, deriblant den brasilianske versjonen av Pulitzer-prisen (Esso Award for Excellence in Reporting).
Hvis du allerede nå tenker «hvordan vet jeg at det som står i denne boken er sant og ikke bare propaganda?», så la meg berolige deg med følgende, noe også Greenwald er helt åpen om: De som kommer med avsløringene – Greenwald og Snowden – har alt å tape på å fare med en eneste liten usannhet eller overdrivelse, ettersom dette garantert vil bli plukket opp av andre og brukt som kraftig skyts mot dem. Samtidig er boken godt dokumentert og eksemplifisert, og et av kapitlene er skrevet rundt mange utvalgte klipp fra Snowdens lekkede dokumenter. Boken fremstår i det hele tatt som gjennomgående troverdig.
Boken er delt inn i fem kapitler. La meg enkelt og greit ta det stykkevis og delt, med utvalgte sitater:
1. Contact / 2. Ten Days in Hong Kong
I de to første kapitlene forklarer Greenwald hendelsesforløpet om hvordan Snowden tok kontakt med ham, og alt som førte frem til deres møte i Hong Kong sammen med et par andre sentrale personer. Vi får et dypt innblikk i Snowdes personlighet, tidligere karriære og motiver. Hvorfor i alle dager vraket han et særdeles priviligert liv for å lekke denne informasjonen? Er han i det hele tatt helt frisk i hodet? Svaret er så klart et ettertrykkelig «ja», og jeg tror alle som sitter med delte meninger om Snowden som person vil ha veldig godt av å lese dette.
Kapittelet handler også om omstendighetene rundt møtet og prosessen frem mot de første avsløringene, og det er veldig spennende lesning. Det er faktisk ofte som å lese en thriller, noe som er ganske skremmende ettersom det ikke bare er basert på en sann historie, men regelrett er en sann historie. Vi får også høre om Obama-administrasjonens nådeløse krig mot varslere og gravende journalistikk.
3. Collect It All
Det tredje kapittelet er kanskje det tørreste, men på mange måter også det mest skremmende. Greenwald gir mange eksempler på PowerPoint-slides og utdrag fra Snowden-avsløringene, og kapittelet har som hovedbudskap at målet til NSA var at ikke en tøddel av elektronisk kommunikasjon skulle unslippe dem:
Taken in its entirety, the Snowden archive led to an ultimately simple conclusion: the US government had built a system that has as its goal the complete elimination of electronic privacy worldwide. Far from hyperbole, that is the literal, explicitly stated aim of the surveillance state: to collect, store, monitor, and analyze all electronic communication by all people around the globe. The agency is devoted to one overarching mission: to prevent the slightest piece of electronic communication from evading its systemic grasp.
Det høres ut som en syk overdrivelse, men Greenwald går umiddelbart videre med å presentere utdrag fra de lekkede dokumentene på at dette mer eller mindre ordrett er målet til NSA. Eksempler gis også – ta for eksempel NSA-prosjektet om å fange opp signaler selv om bord på fly:
Both the NSA and GCHQ have been consumed by their perceived need to monitor Internet and phone communications of people on commercial airline flights. Because these are rerouted via independent satellite systems, they are extremely difficult to pinpoint. The idea that there is a moment when someone can use the Internet or their phone without detection— even for just a few hours while flying— is intolerable to the surveillance agencies. In response, they have devoted substantial resources to developing systems that will intercept in-flight communications.
Igjen, umiddelbart etter dette avsnittet vises intet mindre enn syv presentasjons-slides hvor dette prosjektet beskrives, svart på hvitt.
4. The Harm of Surveillance
Endelig, folkens, et helt kapittel som handler om hvorfor personvern er viktig. Greenwald viser for eksempel til og oppsummerer flere studier som tydelig peker på at man tar andre valg når man tror man blir overvåket, og går ned i materien på hva dette har å si:
To begin with, people radically change their behavior when they know they are being watched. They will strive to do that which is expected of them. They want to avoid shame and condemnation. They do so by adhering tightly to accepted social practices, by staying within imposed boundaries, avoiding action that might be seen as deviant or abnormal.
…
Mass surveillance by the state is therefore inherently repressive, even in the unlikely case that it is not abused by vindictive officials to do things like gain private information about political opponents. Regardless of how surveillance is used or abused, the limits it imposes on freedom are intrinsic to its existence.
Greenwald ser også litt på historien og hvordan USA har drevet med liknende overvåkning helt fra telegrafens dager, og insinuerer at dette neppe er unikt for USA. Greenwald presenterer flere eksempler fra nyere tid på hvordan folk med avvikende politiske meninger har blitt overvåket, og at det blir spekulert i at man kan bruke kompromitterende informasjon for å undergrave deres autoritet og rykte:
One document from the Snowden files, dated October 3, 2012, chillingly underscores the point. It revealed that the agency has been monitoring the online activities of individuals it believes express “radical” ideas and who have a “radicalizing” influence on others. The memo discusses six individuals in particular, all Muslims, though it stresses that they are merely “exemplars.”
The NSA explicitly states that none of the targeted individuals is a member of a terrorist organization or involved in any terror plots. Instead, their crime is the views they express, which are deemed “radical,” a term that warrants pervasive surveillance and destructive campaigns to “exploit vulnerabilities.”
Among the information collected about the individuals, at least one of whom is a “U.S. person,” are details of their online sex activities and “online promiscuity”— the porn sites they visit and surreptitious sex chats with women who are not their wives. The agency discusses ways to exploit this information to destroy their reputations and credibility.
Hvorpå følger et dokument som viser nettop dette. Følgende avsnitt er en fin oppsummering på akkurat dette temaet:
All of the evidence highlights the implicit bargain that is offered to citizens: pose no challenge and you have nothing to worry about. Mind your own business, and support or at least tolerate what we do, and you’ll be fine. Put differently, you must refrain from provoking the authority that wields surveillance powers if you wish to be deemed free of wrongdoing . This is a deal that invites passivity, obedience, and conformity. The safest course, the way to ensure being “left alone,” is to remain quiet, unthreatening, and compliant.
I dette kapittelet viser Greenwald også eksempler på at NSA har gått langt ut over sitt mandat og drevet med økonomisk og demokratisk spionasje for å gi USA konkurransefortrinn i alt fra økonomi til politiske forhandlinger.
5. The Fourth Estate
Det har blitt nevnt tidligere i boken, men her går Greenwald for alvor inn i materien på medienes situasjon i USA. Det er ekkelt nok at det er en uskreven regel om at alle lekkasjer først sjekkes internt med Washington, og at selve lekkasjene smøres sammen med Washingtons utsagn i intetsigende eller i verste fall direkte selvmotsigende artikler:
Then there’s the tone that establishment media outlets use to discuss government wrongdoing. The culture of US journalism mandates that reporters avoid any clear or declarative statements and incorporate government assertions into their reporting, treating them with respect no matter how frivolous they are. They use what the [Washington] Post’s own media columnist, Erik Wemple, derides as middle-of-the-road-ese: never saying anything definitive but instead vesting with equal credence the government’s defenses and the actual facts, all of which has the effect of diluting revelations to a muddled, incoherent, often inconsequential mess. Above all else, they invariably give great weight to official claims, even when those claims are patently false or deceitful.
Verre er det imidlertid at flere mediehus ikke er vaktbikkjer, slik medier og gravende journalisme skal være, men regelrett spiller på lag med og forsvarer Washington:
One of the principal institutions ostensibly devoted to monitoring and checking abuse of state power is the political media. The theory of a “fourth estate” is to ensure government transparency and provide a check on overreach, of which the secret surveillance of entire populations is surely among the most radical examples. But that check is only effective if journalists act adversarially to those who wield political power. Instead, the US media has frequently abdicated this role, being subservient to the government’s interests, even amplifying, rather than scrutinizing, its messages and carrying out its dirty work.
Oppsummering
Kanskje du sitter og tenker nå at dette høres nesten konspiratorisk ut. Det er riktig nok like skremmende som en del konspirasjonsteorier, og dette er på ingen måte rigorøst fagfellevurdert vitenskap. Imidlertid er de fleste påstandene godt dokumentert og eksemplifisert, og gitt alt lekkasjene har avslørt har jeg ingen problemer med å tro det som står her. Jeg sier ikke at dette er en endelig fasit, men ha i tankene at dette er skrevet av en som har alt å tape på usannheter og overdrivelser.
Dette er en troverdig bok om vår tids viktigste avsløringer fra mannen som i større grad enn Snowden selv var midt i stormen, og jeg håper du tar deg tid til å lese den.
Noe du vil si?