Det er ikke mer enn knapt tre måneder siden sist innlegg om ståa i livet mitt. Det betyr ikke at lite har skjedd. Å nei, du. Her er historien om august, september og oktober.
Flytting
Den største endringen siden sist er helt klart at vi har flyttet. Inn til svigers!
Foreldrene til Aina foreslo rett og slett for en stund siden at vi kunne flytte inn på loftet deres (som til og med har husets nyeste og fineste bad!), og det er klart at dette slett ikke er en dum idé for et ungt par som gjerne ønsker å få råd til en bolig i Dagens Boligmarked™. Du vet.
Det er klart at den slik ordning krever en del omstilling fra begge parter, men det går i grunnen ganske fint. Loftet er ikke så stort, men vi har jo ikke kjøkken der, så det er ikke så trangt. Det er i grunnen blitt et ganske koselig krypinn:
(Jobb)reiser
Livet som doktorgradsstudent er så langt ganske ålreit. Jeg hører advarende rykter om en eller annen vegg som vil komme ganske plutselig imot meg etter et halvt års tid, men foreløpig har det ikke vært stress på jobben, og veggen får bare treffe der den treffer når den kommer.
Fokuset mitt har vært på å sette meg inn i litt nytt her og der, skrive studieplan og prosjektbeskrivelse, skrive min første vitenskapelige artikkel (ikke ferdig), og flytte arbeidsflyten min over fra Matlab til Python, noe som viser seg å slettes ikke være trivielt. Men nok om det. Jobben min preges nemlig av mer interessante ting enn bytte av programmeringsspråk.
At det kan bli en del reising i forbindelse med doktorgraden er ganske klart. I forrige uke var jeg en svipptur innom Tromsø, mandag til tirsdag, for å holde et foredrag om mine studier på en workshop om norsk-japansk samarbeid i bl.a. romfysikk. Neste uke skal jeg være på Svalbard torsdag til mandag for å samle data til bruk i doktorgraden min. Og det skal jeg kanskje noen dager i starten av desember også, men det er ikke sikkert ennå.
Den store reisen dette semesteret blir imidlertid turen til San Francisco 6.–15. desember. Her skal jeg delta på den årlige samlingen til American Geophysical Union (AGU), som trass navnet samler titusener av vitenskapsfolk fra hele verden og sikkert er den største konferansen av sitt slag. (Den nest største er sikkert den i Wien, som jeg såvidt nevnte da jeg var der i april, men aldri blogget skikkelig om – bilder her om du ikke har sett!) Uken i San Francisco er spekket med foredrag i alle tenkelige emner innen geovitenskap, og jeg skal få med meg minst et halvt tonn med foredrag om klima med alle mulige vinklinger. Jeg skal også presentere artikkelen jeg holder på å skrive, i form av en stor plakat en av dagene.
Det blir imidlertid ikke bare jobb. Kveldene byr nok på gode restaurantbesøk med venner og kollegaer, og jeg skal delta på to ulike omvisninger i regi av AGU/Viator, hvor jeg blant annet får besøke The Rock, bedre (?) kjent som Alcatraz. Kabelvogner, Golden Gate og verdens mest berømte fengselsøy (om du da ikke teller med Australia) må jo bare bli bra!
Bøker
Skrekkelig mye lesing har det ikke blitt siden sist, men noe er det da. Jeg nevnte sist at jeg holdt på å lese den tredje av fire bøker lagt til Mass Effect-universet. Den ble jeg raskt ferdig med, og den fjerde droppet jeg pga. veldig dårlige omtaler – dette da fra de samme folkene som lovpriste de tre første bøkene, som jeg som nevnt opplevde som ganske middelmådig litteratur.
Jeg har også lest Paulo Coelhos Veronika vil dø, på anbefaling fra Aina. Dette er den første boken jeg har lest av Coelho, og det var i grunnen en ganske trivelig opplevelse. Veronika vil dø er kort fortalt en veldig fin bok om hva det vil si å være gal, og om det å sette pris på livet og å kjenne at man lever. Jeg har ikke noe problem med å anbefale Veronika vil dø til hvem som helst.
Jeg nevnte også sist at jeg planla å begynne på A Game of Thrones. Jeg er nå godt over halvveis i denne boken, og liker den relativt godt. Den er vesentlig mer lettlest enn hva tykkelsen gjerne skulle tilsi, men George R. R. Martin skal definitivt ikke anklages for å haste seg avgårde. På sitt verste er den helt ålreit – den er aldri direkte kjedelig, men bygger hele tiden opp leserens forhold til de mange personene. På sitt beste er pulsen ganske høy og følelsene til å ta på. Da jeg begynte å skrive dette blogginnlegget skrev jeg at jeg generelt opplever boken som «ok pluss», men nå ble den plutselig veldig spennende i løpet av de siste tre kapitlene jeg har lest, så det føles urettferdig å si det nå. Jeg tror jeg lar beskrivelsen ligge for denne gang. :)
Spill
Midt oppi alle omstillinger er det godt å kunne senke skuldrene og slappe av litt helt for seg selv iblant, og alle som kjenner meg vet at spill er en av mine foretrukne måter å koble av på.
Sist gang holdt jeg på med The Witcher, og jeg er nå ferdig med dette spillet. Toeren har jeg ikke begynt på ennå – etter en så lang og intens rollespillopplevelse var hjernen min overbelastet av ferdighetstrær, taktikker og dialogvalg, og jeg valgte å kjøle ned ved å spille Far Cry 3. Det var i grunnen ganske kjekt. Historien var ikke så ille som jeg fryktet, men som alle spill som gir deg nærmest total frihet (lookin’ at you, Skyrim) er pacing (god oversettelse, takk?) kastet rett på dør. Glad som jeg er i frihet i spill, så var det imidlertid ikke vanskelig for meg å tilgi dette.
Jeg har også kjøpt Rayman: Legends til Wii U (digitalt, faktisk), og om du har spilt Rayman: Origins vet du hva du har i vente. Det er naturligvis ingen dum ting tatt i betraktning at Origins er det beste platformspillet jeg har spilt siden whenever, med mindre du da gikk litt lei. Rayman: Legends er mer av det samme, og det er kjekt å koble av med iblant.
Jeg holder også fremdeles på med Borderlands 2 med min bror Espen og min gode venn Helge. På grunn av flytting, ny jobb for meg og Helge (som har hatt en litt travlere start enn meg) og ymse annet går det tregt, men det er veldig kjekt når vi innimellom har muligheten til å sette oss ned og ta en spilløkt sammen.
Sist, men ikke minst, har jeg kjøpt meg The Legend of Zelda: The Wind Waker HD. Jeg gleder meg til å begynne å spille det! Det originale Wind Waker er visstnok et av de bedre Zelda-spillene, og jeg har aldri spilt det, så dette var jo den ultimate gaven til en som meg (og 97 % av alle som har Wii U) som venter på et nytt «ordentlig» Zelda-spill (kom igjen, Nintendo).
Har du virkelig lest helt ned hit?
Da er jeg imponert – og takknemlig. Vi blogges!
Noe du vil si?