Sommerferien nærmer seg slutten. Det gjør den i grunnen alltid – tiden går jo stadig framover – men la oss ikke bli pedantiske. Enkelte har ennå noen dager igjen, mens andre har allerede brettet opp ermene, spyttet og gnidd seg i hendene og skredet til verks.
Jeg er på generelt grunnlag imot spytting i hendene, men ellers er jeg en av sistnevnte: Jeg har fått meg jobb!
Jeg har som håpt og forventet – i praksis, noen formaliteter gjenstår – fått jobb som PhD-kandidat, eller doktorgradsstudent, eller hva man skal kalle det. I dag er min første dag på jobb i min første faste stilling i mitt liv, noe som absolutt er verdig et hurrarop. Idet jeg sitter her og tar et dypt pust for å inhalere lukten av mitt nye kontor, er det fremfor alt én følelse som melder seg:
Velkommen hjem.
Stø i gangen gikk jeg i morges rett til sjefen min – som jeg kjenner fra før og vet godt hvor sitter – og lurte på hvor jeg skulle gjøre av meg. Mitt nye kontor er skarve ti meter fra det lille masterkontoret hvor jeg begynte på mitt masterstudium. Jeg sitter 30 meter fra det store masterkontoret hvor jeg skrev masteroppgaven min. Jeg sitter en etasje under og 25 meter unna grupperommet hvor jeg fullførte masteroppgaven min. Jeg sitter en etasje over og 20 meter unna kantinen hvor jeg feiret og ble feiret etter endt mastereksamen, og hvor jeg dessuten har spist lunsj i fire år.
Sjefen min var foreleser i det første romfysikk-faget jeg hadde. Min doktorgradsveileder bærer en slående likhet, i både navn, utseende, atferd og kontor, til min masterveileder. Og jeg er sikker på at når kantinen åpner igjen, blir det thaimat tirsdag, onsdag og torsdag slik det alltid har vært.
På og ved kontorpulten min står akkurat det samme som har omgitt meg under masterstudiet, og som jeg stuet bort i et hjørne på masterkontoret før sommeren: To skjermer, en av dem i bredformat; en laptop, som er min egen; en stabel med bøker, for å heve laptopen til samme høyde som skjermene; et tastatur og en mus; en rableblokk, siden det alltid er greit å ha noe å rable på for å visualisere kompliserte tanker; et skrivebordslys, som generelt blir lite brukt; en partyhatt, fordi man aldri vet når man får bruk for partyhatt; en stasjonær PC, som generelt blir lite brukt fordi jeg er mer effektiv på laptopen min; og et pappfat med merkepenner, post-it-lapper, viskelær, trykkblyant, bly – og sannelig fant jeg ikke også vekslepengene fra vårens siste tur i kantinen.
Selv mine arbeidsoppgaver er slående like dem jeg hadde som masterstudent. Min doktorgradsveileder er veldig opptatt denne uken, og hadde knappe ti ord til meg i forbifarten: «Bare begynn å skrive en forskningsartikkel ut ifra masteroppgaven din.»
Snakker om en flying start.
Så her sitter jeg, litt usikker på hvordan jeg skal gripe an en arbeidsoppgave som jeg aldri har utført før, men som jeg likevel vet vil kjennes unektelig kjent så snart jeg kommer i gang. Det er i grunnen en merkelig følelse. Den er like merkelig som den er god – jeg trivdes tross alt som masterstudent.
Og på en måte er jeg ennå student. Jeg er ikke helt sikker på hva stillingen min kalles, men jeg tror ikke det er feil å kalle det doktorgradsstudent. Jeg må ta noen fag, jeg har en veileder akkurat som på masterstudiet, og mine arbeidsoppgaver kommer som nevnt til å være ganske like dem jeg hadde som masterstudent. Forskjellen er at det nå er litt mer seriøst, og at studielånet, som nå opphører og må betales tilbake, ikke hadde klart å ta igjen min nye inntekt om det så hadde tatt på seg sjumilsstøvler. Og godt er det.
Så her skal jeg sitte de neste tre årene, med studier som jobb og velkjente fjes som kollegaer. Sa jeg sitte? Heldigvis er det noe som er nytt. Utstyret er det samme, men selve kontorpulten er ny – og det er noe av det kuleste av alt:
That's right – jeg kan stå!
Noe du vil si?