Fredagskos: Creepy marerittmateriale

Noen har en merkelig evne til å lage noe som er så forstyrrende at man lurer på om personen er riktig vel bevart. Dette er en slik ting. God fredag!

Fredagskos: Verdens korteste Oscar-nominerte film

I tråd med denne bloggseriens mandat om kort og lettbent underholdning, presenterer jeg herved: Verdens korteste film nominert til Oscar! God fredag!

Fredagskos: Samlebåndsmusikk

Jeg er glad i bandet Walk Off The Earth. Spesielt liker jeg kreativiteten i musikkvideoene, og det faktum at de ofte viser videoer fra bak kulissene. Her er deres nyeste låt – gi den et halvt minutt på å komme i gang. God fredag!

Fredagskos: Trøtte morgenrutiner

Det er hardt å skulle stå opp tidlig igjen – men vi kan trøste oss med at noen har det enda verre. God fredag!

Mitt liv – august 2013, del 2

Jeg har allerede utdypet min nye jobb. Med det unntaket er det en hel sommerferie siden forrige innlegg i denne serien, hvor jeg endelig var ferdig med masteroppgaven og -eksamen og generelt nøt livet. Siden den gang har jeg vært på reisefot, og det har naturligvis skjedd endringer i hvilke bøker jeg har lest og spill jeg har spilt. For de interesserte, her er siste nytt på disse frontene:

Reiser

De to første ukene i juli var Aina og jeg sammen med min familie i Danmark. Vi var 13 personer i alt, og Aina og jeg sov i en liten campinghytte 5–10 minutt med bil unna de andre. Resten sov i samme hytte som alltid på Fjellerup strand nord i Djurs (øst på Jylland). Jeg har etter hvert skjønt at det kanskje ikke er helt normalt at store familier går så fint sammen – besteforeldre, onkel/tante med to barn og min familie pluss Aina på samme sted i to uker uten dårlig stemning i det hele tatt. Vi koste oss masse og slappet av i to uker, enten det var rolige dager i hytten, eller i ulike forlystelses-, familie- og dyreparker. Djurs Sommerland er jo alltid en klar favoritt.

Aina og jeg leide leiebil i København (og kjørte fire timer til/fra hytten). Det var en ny og spennende opplevelse for vår del. Alt gikk heldigvis helt fint, og det var ingen ubehagelige finansielle overraskelser på veien. Bort sett fra 250 kr hver vei for passering av Storebælt, som vi ikke hadde tenkt på, men det hadde naturligvis ingenting med utleieselskapet å gjøre.

Etter to uker reiste vi hjem, og Aina og jeg trakk pusten hjemme et par dager før vi reiste til hytten til foreldrene til Aina i Sogn. Der skulle vi hjelpe til med litt rydding, oppussing og lignende som betaling for at vi i februar fikk den gamle bilen deres, samt en reparasjon som viste seg å bli uventet dyr. Verken Aina eller jeg har noe som helst imot å ta i et tak på hytten, så det ble enda en kjekk uke sammen vekke hjemmefra.

Bøker

Jeg nevnte sist at jeg skulle vente til Danmarksferien med å begynne på The Kite Runner og A Thousand Splendid Suns, men med en uke å slå i hjel mellom blogginnlegg og reisestart – og spill til tross – var begge to utlest innen flyet landet i København. Jeg kan på det varmeste anbefale A Thousand Splendid Suns, som gir et skrekkelig innblikk i livet til kvinner i Afghanistan – i utgangspunktet for noen tiår siden, men såvidt jeg har oppfattet er det ikke stort bedre nå. Jeg grøsser bare ved tanken.

I Danmark fokuserte jeg på The Witcher-bøkene, og jeg har i løpet av sommerferien lest gjennom samtlige i serien. En av fanoversettelsene var noe middelmådig, men resten var gode, og jeg koste meg med bøkene. Jeg er ikke så kjent med sjangerbegrepet Sword and Sorcery, men min begrensede kunnskap tilsier at The Witcher-serien faller innenfor denne sjangeren. Her følger vi en gruppe mennesker (hvorvidt hovedpersonen egentlig et menneske, og hva det egentlig vil si, er en annen sak serien spinner rundt) av ulike krigerske og magiske profesjoner på sin jakt på – eller flukt fra? – skjebnen. Jeg liker godt bøkenes delvis subtile, vitenskapelige tilnærming til magi, det overnaturlige, jordens undergang og forutbestemthet; måten de dreier rundt hvorvidt det faktisk finnes en skjebne og forutbestemthet; og hvordan den også tar for seg politiske intriger og krig på globalt nivå, samtidig som storpolitikken stadig spilles ned på hovedpersonene.

Videre har jeg lest to av de fire bøkene lagt til Mass Effect-universet, og er godt i gang med den tredje. Det er ikke akkurat stjernelitteratur, men for en Mass Effect-fan som meg er det greit å få dem med seg for historien sin del. Jeg merker jeg ikke hadde gått glipp av mye ved å hoppe over dem, men nå er jeg uansett godt i gang og kan like gjerne fullføre.

Jeg har også begynt å lese (for tredje eller fjerde gang) The Ultimate Hitchhiker's Guide, med den lille twisten at jeg leser den høyt for Aina, hvis eneste kjennskap til serien er all nerdingen og tallet 42 og noe slikt. Vi er over halvveis i første bok, The Hitchhiker's Guide to the Galaxy, og synes i grunnen det er koselig med høytlesning. Skal si jeg får brynt meg på engelskuttalen! Hvorvidt vi leser alle bøkene sammen vil vise seg – jeg tror i alle fall jeg skal lese ut serien selv hvis Aina melder pass.

Etter Mass Effect-bøkene og The Ultimate Hitchhiker's Guide er det mulig jeg begynner på A Game of Thrones, som neppe trenger noen videre introduksjon. Sesong 1 på blu-ray var på tilbud på Platekompaniet nylig, og jeg slo til. Så lurer jeg bare på om jeg skal lese først, se først, eller lese og se om hverandre. Eller kanskje lese litt, se alt, og lese resten. Eller omvendt. Aina blir også med på moroa. Ikke godt å si hva vi ender opp med å gjøre – tips fra erfarne seere/lesere av Game of Thrones mottas med takk!

Spill

I Danmark pratet jeg naturligvis mye med broder Espen, som er like spillinteressert som meg. Han spilte (eller skulle spille) Mass Effect 3, og vi pratet mye om det. Jeg fikk (av en eller annen merkelig grunn) lyst til å spille gjennom Mass Effect-trilogien igjen, og denne gangen få med meg alt av tilleggsmateriale som bøker og tegneserier. Jeg gjorde litt research og satte opp rekkefølgen. Etter å ha lest første boken og et par tegneserier var jeg klar til å begynne på det første spillet.

Nuvel. Jeg spilte vel omtrent i en times tid før jeg gikk lei og fant ut at dette gadd jeg rett og slett ikke. Jeg tok egentlig sikte på en full gjennomspilling av alle tre spillene hvor jeg gjorde alt som var mulig, men både det originale spillet og oppfølgeren har jeg spilt ca. fire ganger hver tidligere. Spillene tar også ganske mye tid, som jeg rett og slett ikke var villig til å sette av. Jeg hoppet derfor raskt videre til treeren, og spilte gjennom den. Det eneste jeg har igjen av Mass Effect-universet nå er halvannen bok, og så får vi se hva som dukker opp videre.

Ellers har jeg naturligvis begynt på The Witcher-serien, som jo var den opprinnelige grunnen til at jeg ville lese bøkene. Jeg er nå nesten halvveis i det første spillet, og toeren står for tur etterpå. Mellom jobb, bøker, husarbeid og en fantastisk samboer blir det ikke lagt ned ekstremt mye tid i det, men spillene løper da ikke fra meg heller. :-)

Et spillprosjekt som også står for tur er Borderlands 2. Jeg har spilt gjennom dette elleville, helsprøe spillet i alle fall to ganger tidligere sammen med min kompis Helge, men nå blir vi tre: Min bror Espen blir med på en gjennomspilling, og vi skal kose oss på høyeste vanskelighetsgrad. Jeg har ikke prøvd så mange kooperative flerspillerspill, men Borderlands 2 er definitivt det som i lengden har vært mest moro!

I forrige innlegg nevnte jeg at jeg ventet på at Far Cry 3 skulle komme på tilbud. Det trengte jeg ikke, for min venn Ingar gav det i gave til meg i anledning fullført mastergrad. Det er nå installert, og jeg har faktisk spilt bittelitt, så får vi se om jeg veksler mellom det og The Witcher eller om jeg fullfører dem hver for seg.

Annet

Stort annet er det ikke å nevne for tiden. Korpssesongen starter for min del om knappe to uker, det samme gjelder BSI Dans. Jeg runder derfor av her før jeg faller ut i digresjoner og anekdoter av tvilsom interesse for allmennheten.

Vi blogges!

Mitt liv – august 2013, del 1: En kontorrotte melder klar

Sommerferien nærmer seg slutten. Det gjør den i grunnen alltid – tiden går jo stadig framover – men la oss ikke bli pedantiske. Enkelte har ennå noen dager igjen, mens andre har allerede brettet opp ermene, spyttet og gnidd seg i hendene og skredet til verks.

Jeg er på generelt grunnlag imot spytting i hendene, men ellers er jeg en av sistnevnte: Jeg har fått meg jobb!

Jeg har som håpt og forventet – i praksis, noen formaliteter gjenstår – fått jobb som PhD-kandidat, eller doktorgradsstudent, eller hva man skal kalle det. I dag er min første dag på jobb i min første faste stilling i mitt liv, noe som absolutt er verdig et hurrarop. Idet jeg sitter her og tar et dypt pust for å inhalere lukten av mitt nye kontor, er det fremfor alt én følelse som melder seg:

Velkommen hjem.

Stø i gangen gikk jeg i morges rett til sjefen min – som jeg kjenner fra før og vet godt hvor sitter – og lurte på hvor jeg skulle gjøre av meg. Mitt nye kontor er skarve ti meter fra det lille masterkontoret hvor jeg begynte på mitt masterstudium. Jeg sitter 30 meter fra det store masterkontoret hvor jeg skrev masteroppgaven min. Jeg sitter en etasje under og 25 meter unna grupperommet hvor jeg fullførte masteroppgaven min. Jeg sitter en etasje over og 20 meter unna kantinen hvor jeg feiret og ble feiret etter endt mastereksamen, og hvor jeg dessuten har spist lunsj i fire år.

Sjefen min var foreleser i det første romfysikk-faget jeg hadde. Min doktorgradsveileder bærer en slående likhet, i både navn, utseende, atferd og kontor, til min masterveileder. Og jeg er sikker på at når kantinen åpner igjen, blir det thaimat tirsdag, onsdag og torsdag slik det alltid har vært.

På og ved kontorpulten min står akkurat det samme som har omgitt meg under masterstudiet, og som jeg stuet bort i et hjørne på masterkontoret før sommeren: To skjermer, en av dem i bredformat; en laptop, som er min egen; en stabel med bøker, for å heve laptopen til samme høyde som skjermene; et tastatur og en mus; en rableblokk, siden det alltid er greit å ha noe å rable på for å visualisere kompliserte tanker; et skrivebordslys, som generelt blir lite brukt; en partyhatt, fordi man aldri vet når man får bruk for partyhatt; en stasjonær PC, som generelt blir lite brukt fordi jeg er mer effektiv på laptopen min; og et pappfat med merkepenner, post-it-lapper, viskelær, trykkblyant, bly – og sannelig fant jeg ikke også vekslepengene fra vårens siste tur i kantinen.

Selv mine arbeidsoppgaver er slående like dem jeg hadde som masterstudent. Min doktorgradsveileder er veldig opptatt denne uken, og hadde knappe ti ord til meg i forbifarten: «Bare begynn å skrive en forskningsartikkel ut ifra masteroppgaven din.»

Snakker om en flying start.

Så her sitter jeg, litt usikker på hvordan jeg skal gripe an en arbeidsoppgave som jeg aldri har utført før, men som jeg likevel vet vil kjennes unektelig kjent så snart jeg kommer i gang. Det er i grunnen en merkelig følelse. Den er like merkelig som den er god – jeg trivdes tross alt som masterstudent.

Og på en måte er jeg ennå student. Jeg er ikke helt sikker på hva stillingen min kalles, men jeg tror ikke det er feil å kalle det doktorgradsstudent. Jeg må ta noen fag, jeg har en veileder akkurat som på masterstudiet, og mine arbeidsoppgaver kommer som nevnt til å være ganske like dem jeg hadde som masterstudent. Forskjellen er at det nå er litt mer seriøst, og at studielånet, som nå opphører og må betales tilbake, ikke hadde klart å ta igjen min nye inntekt om det så hadde tatt på seg sjumilsstøvler. Og godt er det.

Så her skal jeg sitte de neste tre årene, med studier som jobb og velkjente fjes som kollegaer. Sa jeg sitte? Heldigvis er det noe som er nytt. Utstyret er det samme, men selve kontorpulten er ny – og det er noe av det kuleste av alt:

That's right – jeg kan stå!

Fredagskos: Sologitar

Det er mye man kan gjøre med én gitar og ingenting annet. Hør bare her:

Sist jeg hørte et sologitar-arrangement av sistnevnte, var det fem peroner som spilte:

God fredag!