Fredagskos: E3 2013

Det er ingen hemmelighet at årets Electronic Entertainment Expo var noe skuffende, til tross for (eller kanskje på grunn av) både Xbox One og PlayStation 4. Ben "Yahtzee" Croshaw er en kar med litt for mye å si på litt for liten tid, men om man klarer å henge med gir han et fint (om enn grovt presentert) skråblikk på det meste av spill og spillkultur. Her er hans syn på årets E3. God fredag!

Mitt liv – juni 2013

Mitt forrige blogginnlegg om livet mitt var gjennomsyret av noe pessimisme. Høyst berettiget, vel å merke – jeg er da realist, ikke pessimist. Nå ser imidlertid ting mye lysere ut:

A'ight!

Studier? Jobb?

Fredag 24. mai leverte jeg endelig versjon av masteroppgaven min. Fredag 14. juni hadde jeg min mastereksamen. Jeg bestod med toppkarakter, noe jeg naturligvis er kjempefornøyd med og kjempestolt av! Jeg har dermed hatt sommerferie i en uke allerede, og nyter det fullt ut.

Dessverre kan jeg ikke ha fri veldig lenge før det begynner å skrante på pengebeholdningen, så jeg er naturligvis nødt til å få meg jobb til høsten. Jeg har søkt på en doktorgadsstilling på universitetet som jeg tror og håper på å få, med eventuell tilsetting 1. august. Får jeg den, så kommer jeg til å jobbe videre med mye det samme som jeg allerede har jobbet med i masteroppgaven. Jeg krysser fingre og håper på det beste!

Sommerferie

Endelig, endelig, kan jeg ta meg sommerferie. Med (forhåpentligvis) full jobb fra høsten kan jeg med god samvittighet ta meg fri frem til da. Det blir første sommer med helt fri siden jeg var 16, og sikkert siste sommer til jeg blir pensjonert eller noe.

Jeg har som nevnt hatt en uke fri allerede, og det skal bli enda en uke fri her hjemme. Deretter reiser Aina og jeg sammen med familien min (inkludert besteforeldre og onkel/tante med to fettere) til mulighetenes land – eller var det soloppgangens land? Hva er det de kaller Danmark nå for tiden?

Danmark er det, i alle fall. Familien har tradisjon for å reise til Danmark omtrent annethvert år, og bo på samme sted, og gjøre mye de samme tingene, og av en eller annen grunn er det bare superkoselig hver eneste gang. Vi gleder oss!

Etter vi kommer hjem fra Danmark reiser Aina og jeg til hytten til foreldrene til Aina i Sogn, for å hjelpe til med litt oppussing der i en ukes tid. Vi gleder oss til det også!

Spill

Med så mye fritid må det vel bli tid til en del spilling? Tid er det definitivt – men det er litt spilltørke hos meg i skrivende stund. Siden sist har jeg fullført Skyrim (ja, det går an!), og spilt gjennom Tomb Raider (som jeg til og med kom med kritikk av) og BioShock Infinite. Sistnevnte hadde en setting og historie verdig en god film – jeg skulle bare ønske de kunne hoppet over alle skytesekvensene. Jeg har også fullført Assassin's Creed 3, og skal ikke legge skjul på at jeg ble skuffet.

Jeg har også prøvd meg på The Book of Unwritten Tales og Miasmata, men jeg la begge to raskt ifra meg. Mulig fordi jeg ikke helt var i humør for sjangrene for tiden. Vi får se om jeg noensinne finner disse spillene frem igjen – de er uansett tatt av backloggen min og lagt på is. Jeg prøvde også DarkStar One, som jeg har hatt liggende i årevis uten å prøve det. Jeg parkerte spillet etter en halvtime – jeg er redd det bare er ett eneste spill som virkelig kan fikse romopera-kløen min.

Jeg venter fremdeles på at Steam skal komme med salg på Far Cry 3 og Metro: Last Light, men bort sett fra disse og et par mindre titler har jeg rett og slett spilt alle spillene jeg har ønsket å få med meg. Med få spill på listen min i skrivende stund bruker jeg heller tiden min på andre ting. Lese aviser, for eksempel. Må jo få med meg hva som har skjedd i verden mens jeg har levd i master-boblen min. Ellers har jeg planer om å lese mye bøker i sommer.

Bøker

Min nye Kindle Paperwhite lever i beste velgående. Det gjør også listen med bøker jeg vil lese. Først ut er Khaled Hosseinis The Kite Runner (Drageløperen) og A Thousand Splendid Suns (Tusen strålende soler). Disse begynner jeg sannsynligvis på i Danmark, om det blir noe dødtid der – det er nemlig mye lettere å ta med seg Kindle enn de bøkene jeg leser akkurat nå.

Jeg holder nemlig på med Don Rosas samlede verker, som jeg såvidt har nevnt tidligere. Dette er store bøker som leses med andakt, fortrinnsvis på et rent bord etter å ha vasket hendene. Med ni bind er det nok av lesestoff!

Etter å ha lest Khaled Hosseinis to romaner, kommer jeg sannsynligvis til å begynne på The Witcher-bøkene. Disse har jeg skrevet om før, og nytt nå er at roman nr. 2 får en offisiell engelsk oversettelse. Etter jeg har lest alle bøkene står begge spillene for tur, men det ligger ennå litt fram i tid.

Det var vel stort sett alt som rører seg i livet mitt for tiden. Da sier jeg god sommer – see you on the other side!

Fredagskos: Er din rød den samme som min rød?

YouTube-kanalen Vsauce har veldig mye bra. Uten videre krims-krams: God fredag!

Fredagskos: Allsidigheten til flygende dingser

Å si at fjernstyrte multirotorfarkoster har tatt av er en underdrivelse (og dessuten et utrolig dårlig ordspill). Fra hobby til industri – her er litt av hva det kan brukes til:

Spille musikk:

Drive med imponerende stang-akrobatikk:

Bygge hus:

Fly i formasjon:

Og sist, men absolutt ikke minst: Kjøre fantastiske sceneshow!

God fredag!

Assassin’s Creed 3: Mitt siste møte med serien?

Jeg fullførte nettopp Assassin’s Creed 3. Skjønt «fullførte» kan bli å strekke det litt langt – i alle fall etter mine standarder.

Spillene i serien har i grunnen vært midt i blinken for meg. Jeg liker spill med stor frihetsfølelse. Denne serien lar deg boltre deg i store landlige og urbane omgivelser, og ikke bare på gateplan. Nesten enhver vegg kan klatres på, og du kan fritt løpe rundt fra hustak til hustak, og i treeren også fra tre til tre.

Rammehistorien er grei nok. Storkonspiratorisk, ingenting veldig følelsesladd verken i innhold eller presentasjon. Figurene lider av akutt mangel på evne til å fremkalle følelser hos spilleren, kanskje bort sett fra Lucy, seriens eneste mål på varme og omtanke. (Spoiler for AC: Brotherhood) Dessverre ble hun drept midt i serien. Way to go, Ubisoft. Et spill med stor frihet trenger imidlertid ikke en god historie for å være underholdende, se bare på Just Cause 2.

Jeg har alltid likt å fullføre spill hundre prosent – en ekte komplettist. Denne (bare delvis irrasjonelle) trangen til å «fylle glasset helt opp uansett hvor tørst jeg er» virker like mye til irritasjon som glede. Det er greit i spill som er underholdende selv når du jakter på den siste prosenten. Et ankepunkt ved spillene i Assassin’s Creed-serien har imidlertid vært en uforholdsmessig stor andel av metaspill (meny-hinderløp for å tjene penger til å kjøpe noen prosent – ja faktisk) og meningsløse samleobjekter. Sideoppdragene har stort sett vært noe knyttet til historien, men nytt i treeren er at også disse gjøres totalt meningsløse. Der man i seriens tidlige spill fikk en begrunnelse for hvorfor man skulle knerte en person, og i alle fall fikk vite ved første anledning hvordan og hvorfor man skal, for eksempel, angripe fiendens fort, så er sideoppdragene nå totalt koblet fra historien. Jeg kom ganske langt ut i historien før jeg angrep mitt første fort, fordi spillet ikke hadde forklart 1) at jeg kunne angripe dem på dette punktet, 2) at jeg med fordel burde angripe dem på dette punktet, og 3) (narrativt sett) hvorfor jeg burde angripe dem. Fortene eksisterte rett og slett ikke i noen spillfigurs bevissthet.

Enda verre er det med meningsløse sideoppdrag spredt rundt om i byene og villmarken. Du løper bort til et ikon på kartet, trykker på «prateknappen», og fyren bukker og sier takk. Ikke engang en mellomsekvens. Nye ikon dukker opp på kartet, som du for eksempel skal drepe. Man kan snakke godt og lenge om at det sender ut dårlige signaler å drepe folk av ingen annen grunn enn at de har et grønt ikon over hodet sitt – selv de mest hjernedøde skytespillene gir deg minst én linje med dialog som «rettferdiggjør» handlingen. En annen oppdragstype er å leke postmann, hvor du skal levere brev til personene med grønne ikon over hodet. Levere brev! Jeg må le. Du forsøker å forhindre verdens undergang, og her skal du leke postmann. Det skjer ingenting nevneverdig når du har utført disse oppdragene, annet enn at du får en prosent eller to til mot den hellige tresifrede gralen.

Effekten av alt dette var at selv om jeg gikk for 100 % i starten av treeren (da jeg ennå var ung og håpefull), kunne jeg rett og slett ikke brydd meg mindre fra halvveis ut i spillet. Andre faktorer spilte nok også inn, som en veldig usammenhengende historie (jeg følte jeg hadde gått glipp av noe mellom hver eneste mellomsekvens) fullt av plotthull, dei ex machina og meningsløse virkemidler. Jeg brydde meg ikke engang lenger om å utforske kartet (en veldig reel gevinst) ved å klatre opp til utsiktspunkter (en underholdende handling og et kjennemerke ved spillserien). Jeg ville bare løpe til slutten av historien (som kun var hakket mindre antiklimatisk enn den til Mass Effect 3 i kraft av mye lavere forventninger) og bli ferdig med spillet.

Trenden i Assassin’s Creed-spillene har vært økende grad av metaspill samt større og flere meningsløse samleoppdrag med null påvirkning på historien. Dette er grunnen til at Assassin’s Creed 3 sannsynligvis blir mitt siste møte med serien. Hovedgrunnen, i alle fall – at menysystemet er håpløst å bruke med tastatur og mus er en annen ting jeg kommer på i farten. Om de noensinne går vekk fra å vilkårlig teipe sammen tre ulike spill uten sammenheng på den måten de gjør nå, så skal jeg heller revurdere det.

Fredagskos: How it should have ended

Til alle dere som ennå ikke er klar over YouTube-kanalen How It Should Have Ended, nå er det på tide! Tittelen forklarer det meste – her er noen av mine favoritter. God fredag!