Hver gang jeg drar til Svalbard blir det nordlys i Bergen. Neste gang jeg reiser opp skal jeg melde fra i Bergens Tidende. Men så lenge jeg får sett og fotografert nordlys på Svalbard, så skal jeg ikke klage:
(Bildet var egentlig helt svart, med noen få stjerner. Jeg kunne ikke se noe nordlys ute da jeg tok bildet. Så skrudde jeg opp eksponeringen med 3-4 stopp i etterkant, og vips, så viste alle disse nydelige fargene seg. Du kan tro jeg ble overrasket! Du kan til og med skimte Melkeveien nederst til høyre – men den så jeg faktisk ute da jeg tok bildet.)
Snøscootertur ble det også! Mer om det lenger nede.
Det fulle bildealbumet finner du her. Ta gjerne en titt på det etterpå – det består av vel 30 bilder, og bildene med bildetekster forteller også litt om oppholdet.
Grunnen til reisen denne gangen var at min masterveileder, som er universitetets ekspert på EISCAT-radaren, skulle hjelpe noen mindre erfarne briter og amerikanere med å kjøre noen eksperimenter. Veilederen min later til å ha satt seg som mål å gjøre meg til ekspert på radaren, så jeg fikk tilbud om å bli med, og var slett ikke vond å be. Relevant erfaring og gode opplevelser for universitetets regning, med mer dagpenger enn jeg bruker opp? Ja takk!
Jeg reiste opp fredag 4. januar. Planen var å kjøre eksperimenter hver natt/morgen fra natt mandag 7. til mandag 14., eller noe i den dur i alle fall. Å snu døgnrytmen tenkte jeg skulle bli ganske greit siden det uansett er mørkt på Svalbard, og greit å snu den tilbake igjen i Bergen siden det er lyst om dagen her.
Jeg brukte helgen på å slappe av, fikse et par ting som måtte gjøres uansett og ta bilder ute i kulden:
Været er dessverre ikke alltid like samarbeidsvillig. Ingeniørene og forskerne skulle egentlig fly opp på søndagen (slik at de – og radaren – var klare til mandagens kjøring). Dessverre var det litt mildt den helgen, og regnet som falt gjorde flystripen speilblank. De kom seg derfor ikke opp før på mandagen, og den første kjøringen ble utsatt.
Utsettelser skulle vise seg å bli vanlige. Veilederen min og jeg var en tur på radaren på mandag for å sjekke et par ting, men noen kjøring natt til tirsdag ble det ikke på oss. Jeg tror radaren kjørte, men ingeniøren(e) som var der tok jobben – det var ikke behov for oppsyn av forskere.
Tirsdag kveld, etter jeg hadde lagt meg og nesten sovnet, ringer telefonen min. «Se ut vinduet, Christer! Skikkelig kraftig nordlys! Noe av det fineste jeg har sett!» (Veilederen min tar av og til litt hard i, men det var absolutt fint nordlys.) Jeg så ut vinduet, hoppet ut av sengen og inn i varme klær, fant frem kameraet og stativet og løp ut. Allerede da hadde det beste gått over, men noe fikk jeg da. Jeg tok til og med et bilde jeg er ganske fornøyd med:
Utsettelser av eksperiment ble det også de neste tre nettene. Vi måtte nemlig ha noenlunde skyfri himmel for eksperimentet vi skulle kjøre. Da kunne vi bruke vidvinkelbilder (fisheye på fotospråk, eller allsky på forskerspråk) av hele himmelen for å se hvor vi skulle peke radaren. Skyfri himmel kommer med lave temperaturer, og til helgen ble det mange blå på termometeret. Jeg tror vi nådde 20 minus, som ikke er skrekkelig kaldt til Svalbard å være, men fremdeles helt i grenseland for hvor diesel blir tykk som grøt og ubrukeliggjør dieselbiler (som av en eller annen grunn var det vi leide).
Vi var imidlertid flinke til å spise middag sammen alle sammen. Enten det var på Barentz, Kroa eller Huset ble det gode muligheter for sosialisering og å bygge litt nettverk.
Vi kjørte eksperiment lørdag natt/morgen og mandag natt/morgen. Og du verden for noen kjøringer det var! Jeg tror professorene fant akkurat det de letet etter, og de hadde knapt tall på hvor mange artikler de kunne skrive ut ifra dette.
Og la det være sagt, dere: Ingenting, ikke en gang barnelatter, er som en noe beskjeden professor emeritus på snart 80 år som med nyfunnen styrke og glød i øynene klapper i hendene og hopper opp og ned på gulvet i ren ekstase fordi dataene er så gode. Noe mer barnlig og sjarmerende skal du lete lenge etter!
Med så mye dødtid fikk jeg tid til å gjøre litt annet. Jeg burde jobbet med masteren. Jeg fikk i stedet lest Life of Pi og tatt et fotokurs om reisefotografi på nett, og fotografert nordlys. Men høydepunktet tror jeg må være snøscooterturen.
Da vi kjørte ned fra radaren på fjellet etter lørdagsmorgenens eksperiment, så vi en lang, lang stripe av lys langs den andre enden av dalen – en perlerad som tegnet konturen av dalen. Det var i det hele tatt veldig stilig. Jeg fikk vite at det var noen på scootertur, og at dette var noe hvem som helst kunne betale for og oppleve. Turistgreier, altså. Jeg regnet litt på det og fant ut at selv om jeg brukte 1500 av dagpengene på scootertur ville jeg likevel gå i pluss, så jeg hev meg rundt og bestilte en tur dagen etter.
Dagen etter, søndagen, stod jeg klar til henting klokken ti, kamera og kamerastativ like selvfølgelig som god jakke og ullsokker. Ikke at jeg fikk mye bruk for jakken, for alt var inkludert i prisen, herunder scooterkjeledress, scooterstøvler, scooterhansker, hjelm, balaclava/finlandshette og så videre. Vi var fem stykker pluss guide, og jeg fikk vite at gruppen dagen før hadde vært over hundre personer!
Vi satte oss på scooteren, fikk en rask innføring i hvilken knapp man gav gass med og hvordan man slo på varmen i styret og gass-knappen, og kjørte avgårde. Snøscootere – i alle fall de vi kjørte – kan kjøre ganske raskt, og de akselererer enormt når man presser knappen helt inn. Hovedsakelig gikk det i 50–60 km/t, men de fleste av oss holdt litt igjen på et par steder til avstanden til forankjørende ble stor, og presset klampen i bånn. Jeg rundet 100 km/t ved en anledning – moro! Ellers var det bra sug i magen «bare» ved 80.
Det var relativt lyst på snøscooterturen, men på langt nær så lyst som bildene gir inntrykk av. Bildet til høyre gir et godt inntrykk av det faktiske lyset. Uansett så vi både nordlys og reinsdyr – men dessverre ikke isbjørn. De holder stort sett til på østkysten på denne tiden av året, og trekker vestover om en måneds tid eller to når fjordene lenger vest fryser på og de kan jakte sel der. Men reinsdyr er interessante nok, de. De virker relativt uredde, se bare her:
Seks motorer på og frontlys rettet mot dyret, og likevel står det bare der og gjør sitt. Spesielt!
På dette bildet kan du til og med se hint av nordlys. Det var ikke så sterkt, men det er da noe:
Ellers er jeg veldig glad jeg har ordentlig kamerautstyr. Stativet mitt å ikke ut til å ha det helt greit da vi kom tilbake igjen, men etter det fikk varmen i seg virket det like fint som alltid.
Etter det siste eksperimentet på mandagsmorgenen, noen timer før vi skulle fly, så veilederen min på målingene og sa at det definitivt kom til å bli nordlys på flyturen hjem. Jeg var ikke sen om å stille inn kameraet mitt, og satt klart med det på flyet. Og riktignok: En halvtimes tid etter takeoff fra Svalbard var det ordentlig fint nordlys som strakk seg langt inn i horisonten på begge sider av flyet!
Det er helt klart at det er noe spesielt ved Svalbard. Jeg kan ikke helt sette fingeren på det. Jeg har ikke lyst til å bo eller jobbe der permanent, men jeg må nok ta en vår med studier der om jeg skal ta doktorgrad, og det gjør meg ingenting.
Stort mer er det ikke å melde fra turen. Ta en titt på bildealbumet for flere bilder. Vi blogges!
Noe du vil si?