Spillkritikk-onsdag: Uke 49

Mye ymse denne uken – la oss sette i gang:

Romantikk i spillverdenen kan alltid gjøres til et hett tema, og Kim Moss hos Nightmare Mode sløser ikke med ordene når han i en relativt kort tekst hevder at noe må gjøres:

In any Bioware game, kindness is a currency. You make regular payments to earn affection points. You pay by listening to someone talk about their problems and giving them cheap gifts. Put in enough coins and sex falls out.

After that, the relationship is over. Sex was your end goal, the reason for everything you did. There was no reason to stick around after you got it. That was what you were paying for.

It doesn’t matter if you find Morrigan’s Ayn Rand inspired morality to be utterly repulsive. Just sit there, nod your head, and she’ll fall for you. It doesn’t matter that your Shepard is a paragon of virtue and integrity. If you play at being anything but when Jack’s paying attention, she’ll love you someday. In these games, telling women what they want to hear and listening to their problems is all it takes to get laid.

…

If video games want to explore romance well, we need to completely dismantle how game developers see these relationships. Abolish the kindness tokens system. Replace it with something real.

Om du er interessert i emnet «kvinner i spillverdenen» er det mye nytt å melde siden sist, og jeg anbefaler deg å ta en titt på Critical Distance sitt nyeste innslag i sin ukentlige spillkritikk-serie, fra overskriften «#1ReasonWhy» og nedover.

Hos Nightmare Mode skriver Richard Clark om faren ved at spilling kan bli alt for selvsentrert.

«Spill-er-kunst»-debatten er noe jeg sjelden bryr meg om, men en sarkastisk, lettlest riposte som denne er jeg rett og slett nødt til å ta med.

Nei uff, nevnte jeg kunst nå?

Hvorfor bruker store spillutviklere med masse penger Kickstarter? Det har vært et hett tema i det siste, med mange høylytte stemmer enten veldig for eller veldig mot. Spillutvikler Rob Remakes har et av de mer reflekterte innleggene jeg har sett i denne debatten, og er godt lesverdig, selv uten sammenligning med alt det andre.

Og hvordan kan jeg la være å nevne en tekst med tittelen Martin Luther and Mass Effect: what video games can teach us about free will? Jeg har lyst til å sitere siste avsnitt, men teksten er ikke så lang at du ikke kommer deg dit på egenhånd.

God lesning!