Fredagskos: Simon's Cat på isen

Simon's Cat har vi vært innom før, og trenger ingen videre introduksjon. God fredag!

Fredagskos: God jul fra ThePianoGuys

Det er snart julaften, og hva passer vel bedre en et par julekort fra fabelaktige ThePianoGuys? Først en liten gjøkete video, og så en litt mer seriøs en. God fredag, og god jul!

Spillkritikk-onsdag: Uke 51

Dette blir muligens siste innslag i denne spalten i år. Kanskje kommer det noe mer, men ingen garantier. I hvert fall:

Ukens langlesning serveres av John Brindle hos Nightmare Mode og handler om spill og «utdanning», kultur og elitisme.

Om du føler deg i det religiøse hjørnet kan jeg varmt anbefale Gamecurch sin Ten 2012 Games Jesus Loves (And Why). Om du ikke er religiøs i det hele tatt, les den likevel. Det er mange gode og mye omtalte spill som nevnes der.

Det har lenge og stadig vekk vært snakk om hvor realistisk spill fremstiller det å skyte med våpen. Men hva med sverdkamp?

Til sist noe som på ingen måte er spillkritikk, men som jeg likevel syntes var veldig interessant: En enkel enkle beskrivelse av hvordan ild sprer seg i Far Cry 2 sett fra et programmeringsperspektiv.

God lesning, og god jul!

Wii U til besvær, eller: Wii – don’t quit your dayjob

Aina og jeg hadde litt gavepenger liggende, og forhåndsbestilte Wii U for en stund siden. Vi har derfor hatt den nye konsollen siden lanseringen ved månedsskiftet, og to uker er mer enn nok tid til å få et førsteinntrykk av en konsoll. Og mens en konsoll stort sett lever eller dør basert på spillene, og ikke grensesnittet eller andre lignende ting, så har likevel brukeropplevelsen på konsollen en del å si. Og mens mye er bra, så må jeg likevel nevne det:

Nintendo har en jobb å gjøre framover.

Her skal jeg nevne, i ingen prioritert rekkefølge, flere moment om irriterer meg med Wii U.

Wii U skal være bakoverkompatibel med orginale Wii-spill. Surround-lyd i originale Wii-spill blir servert via Dolby ProLogic 2-teknologi. Jeg skal ikke gå inn i tekniske detaljer, men hvis du vil ha surround-lyd i Wii-spill på Wii U, så har to to valg: 1) Koble Wii U til TV/receiver med komponentkabel (i tillegg til HDMI), og bytte output (i Wii U-innstillingene) fra HDMI til komponent når du vil spille gamle Wii-spill, eller 2) bruk din gamle Wii til å spille originale Wii-spill (og da enten bruke to Sensor Bars eller koble én fram og tilbake mellom konsollene).

Wii U har ingen standby-modus. Det innebærer at USB-portene ikke virker når konsollen er slått av. I motsetning til Wii kan du derfor ikke ha ladestasjoner til kontrollene dine som bruker konsollens USB-port til lading. Jeg har mer enn nok strømdelere allerede, takk – det er unødvendig med to stikkontakter ekstra til gamepaden og Wiimotene!

Lastetider har vært nevnt av mange. Det å måtte vente i minst et halvt minutt på at en app skal laste setter tålmodigheten på prøve. Ja, jeg vet det høres banalt ut. Nei, det hjelper ikke.

En annen ting som setter tålmodigheten på prøve er oppdateringer. De lastes ned og installeres på en app-for-app-basis (ille nok bare dét) når man går inn på appen. Man kan velge å gå inn på appen uten å installere, og oppdateringen vil lastes ned i bakgrunnen, men den vil uansett ikke installeres før man igjen går inn på appen. Når man går inn på en app vil man, ikke overraskende, gjerne sette i gang så snart som mulig, og ikke vente ekstra fem minutter på en oppdatering. Kunne den ikke bare installert oppdateringene i bakgrunnen? Eller i en eventuell standby-modus, som nevnt over?

Dette gjelder også for installasjon av programmer, spill og demoer. De kan lastes ned i bakgrunnen, men installasjonen må gå i forgrunnen, og kan fort ta lang tid.

Lastetider er ikke den eneste forsinkelsen jeg har kommet over. I appen Wii Maker (og kanskje andre steder også, men det har jeg ikke merket ennå) er det rundt 100 ms lydforsinkelse på gamepaden. Ingen alvorlig sak siden det bare er her, men det er såpass irriterende at man er nødt til å skru av lyden ett av stedene (og siden det ikke er samme lyd begge steder, så mister man jo noe).

Å vise innlegg fra Miiverse i hovedmenyen er en genistrek av Nintendo. Men om man vil gå inn på innleggene enten for å Like Yeah-e dem, kommentere eller å vise de mange fantastiske tegningene i større format, så må man hele tiden må gå inn og ut av Miiverse-appen. Lastetiden er heldigvis ikke like gale her som i andre sammenhenger, men den er fremdeles for lang til at jeg orker å vise mange innlegg. Dessuten får man ikke vist tegninger i noe særlig stort format – det er som å se et bilde i nyhetsstrømmen på Facebook og ikke kunne trykke på det for å vise det større.

Til sist: Alt innhold med 18-årsgrense, herunder all informasjon om og alle trailere og bilder fra spill som Assassin's Creed og lignende, kan kun vises mellom klokken 23 og 03. Ja, det gjelder også deg på 19, 25 eller 43 år. Bakgrunnen er at tysk lov krever at innhold med 18-års aldersgrense kun er tilgjengelig om natten, og Nintendos hovedkvarter i Europa (som er i Tyskland) har funnet det for godt at dette skal gjelde i hele Europa. Dette er så klart ren idioti, spesielt med tanke på at konsollen har gode muligheter for foreldrekontroll ellers.

Mye av dette kan fikses med oppdateringer. Det viktigste av disse punktene for meg er å kunne ha surround i gamle Wii-spill, og om jeg skal gjette på en ting Nintendo ikke kommer til å fikse med det første, så er det nettopp det. Nei, inntil videre blir Wii-en stående ved siden av sin storebror…

Fredagskos: Popverdenens fire akkorder

Forrige uke delte jeg en særdeles imponerende mashup av 21 poplåter, og i Facebook-kommentarene var det noen som da kom til å tenke på følgende video. Noen av dere har derfor sikkert sett den allerede, men jeg synes den var så god at jeg bare må dele den på ordentlig vis. God fredag!

Spillkritikk-onsdag: Uke 50

Julen nærmer seg, og hva som skjer med denne spalten i julen er ikke godt å si. Vi har imidlertid et par uker igjen, så her får du ukens lesestoff:

Ukens lange og varmt anbefalte artikkel er skrevet av Craig Bamford hos Nightmare Mode. Her legger han ut om at dagens spill – hvor «dagens» impliserer smarttelefon-samfunnet der Hvermansen mellom mobilspill og Twitter har oppmerksomhet og konsentrasjon som et hyperaktivt ekorn – ikke tør å ha «nedetid». Spill er alt for direkte, og intrikate systemer, ikke-linearitet og belønninger som ikke er umiddelbare finner vi mindre og mindre av. Han er slett ikke sikker på at dette er en god ting:

So what exactly do I mean by “downtime”? … It’s simple enough to understand when you’re thinking about, say, RPGs or strategy games. You’ll often spend time poring over maps, charts, graphs, and inventory lists, in order to sort out how and whether you can move forward; in RPGs, you’ll also spend time “grinding” in order to make your character powerful enough to take on the opposition. It’s often necessary to master the game, but it can be tedious and painstaking work. It leaves players wishing they could get back to the “real” game, and back to that clear sense of real progress.

…

FTL is different. It’s constantly moving forward. … A lot of genres show this shift. It’s obvious in social games, noticeable in FPSes, and even changing RPGs. Games are becoming tremendously streamlined thanks to some serious economic and cultural changes. It seems good‒but this might say something really scary about us as an audience:

Games might have lost their indirect progression because we can’t just handle it anymore.

Etter en så lang tekst tar vi en liten pust i bakken med tre meget informative figurer i ekte statporn-ånd, laget av ludologisten Jesper Juul.

Klar for et par tekster til? Flott, da går vi videre til en fin duo. Hos den østerikske nettsiden Video Game Tourism kan man finne en undring om hvorvidt eventyrlyst og trangen til utforskning i spill stammer fra vår nomadiske fortid:

Games' virtual spaces allow us to roam farther than reality does - especially now, that the tools made to free us from fixed office spaces and the need to be physically present also, paradoxically, take away the necessity to leave our screens. There is, after all, a reduction in our daily lives' radius; we're living in the age of the "Great Indoors".

It shouldn't surprise us that, in exchange, the virtual spaces around us are growing. Games let us decamp and set forth. And they take us to places that are as outlandish as our wildest fantasies: Great underwater cities, showcasing madness and art deco; twisted death zones exhibiting the ruins of once proud civilizations; megalomaniac architectures between Heaven and Hell.

I en tekst som er så komplementær til denne at det nesten ikke kan være tilfeldig, skriver Steven Poole hos Edge Magazine om spillmediets fiksering på korridorer.

The corridor is inherently authoritarian, seeking to corral unbounded biological movement into unnaturally linear paths. Early man did not grow up in corridors but on wide savannah plains, which is posited by some evolutionary anthropologists as the reason why our field of vision is wider than it is tall. To put a human being in a corridor, then, is to create a tension between our sensory equipment, tuned to one environment, and the artificial new surroundings. It is to say to us, with a sneering challenge: ‘Adapt to this!’

Helt til sist i dag skriver Aaron Gotzon hos Ontological Geek om de mange ulike tutorials vi finner i spill.

God lesning!

Mitt liv: Desember 2012 + ønskeliste

Sannelig, sannelig sier jeg dere: Det skjedde i de dager for så mye som et halvt år siden at jeg pratet om livet mitt, så nå går det ut bud fra min frontale cortex at det er på tide med en liten oppdatering til (geografisk) fjerne venner, og nære venner jeg dessverre ikke har pratet så mye med i det siste.

Innlegget er langt, men det er stykket opp, så bare hopp over det du ikke er interessert i.

Jule- og bursdagsønsker

Ifølge min venn Ingar er det sååå 2011 å ønske seg fred i verden, ellers hadde dette avsnittet holdt. Så her er den noe lengre historien.

Til høyre på denne siden, litt lenger ned, finner du overskriften «Nerden i meg ønsker seg…».

La det være sagt først – listene er like mye «kjøp en eller annen gang»-lister for min egen del som ønskelister for andres del, så jeg forventer ikke å få f.eks. spill til flere hundrelapper selv om dette finnes på listen. Jeg mener at julegaver (stort sett) skal være en liten oppmerksomhet hvor det er tanken som teller, så om du gir meg en sjokolade eller en klem neste gang vi møtes blir jeg faktisk like glad som om du slår i bordet med en saftig blu-ray-samling (som jeg naturligvis også blir veldig glad for!). Og om du velger å gi meg en film, et spill eller en bok som ikke står på listene, så er det så klart helt topp det også – listene er på ingen måte komplette.

Samtidig vet jeg at jeg selv setter stor pris på å bli fortalt klart og tydelig hva andre ønsker seg. Det gjør det å gi denne lille oppmerksomheten så mye greiere. Så, ja. Over til listene:

Med ett unntak inneholder den øverste listen utelukkende blu-rays. Jeg har sett omtrent alle før, og de er verdt å se om igjen og om igjen. Jeg har ennå ikke sett District 9 og Australia (i Baz Luhrmann-samlingen). Jeg blir akkurat like glad for alt på denne listen – det gjelder forsåvidt alle listene. Grunnen til at jeg har satt opp en ønskeliste på Amazon og ikke på Platekompaniet eller lignende, er at jeg får plukket ut de versjonene jeg vet har engelsk teksting.

Den andre listen inneholder massevis av bøker til min Kindle, både enkeltbøker og hele serier. Jeg har lest fryktelig lite bøker, og det vil jeg gjøre noe med. Lord of the Rings og The Ultimate Hitchhiker's Guide to the Galaxy har jeg lest før, ellers har jeg ikke lest noe av det som finnes på listens to sider. Her er det store muligheter for å invitere meg inn i varmen til din favorittserie! Bøkene blir levert umiddelbart til min Kindle, og jeg er usikker på om man kan «holde dem igjen» til jul eller bursdag – men det finner du nok ut av.

Merk at jeg ønsker meg A Song of Ice and Fire-bøkene separat, da jeg har hørt om problemer med samleutgaven av dem på Kindle.

Neste liste er Steam-ønskelisten min, med plenty av spill jeg ønsker meg. Også disse blir levert digitalt, men jeg er ganske sikker på man kan kjøpe dem som gaver og gi dem når man vil.

Resten av listene er hovedsakelig t-skjorter, og jeg blir like glad uansett hvilken av dem som måtte dukke opp. Merk at størrelse Large er mer enn nok.

O, jul med din glede!

I år som i fjor feirer jeg og min kjære Aina julen sammen, og i år skal vi være hos foreldrene mine på julaften. Det er første året vi feirer sammen hos mine foreldre, og begge gleder seg masse!

Spesielt gleder Aina seg, for hun har aldri før feiret jul med så mange som vi blir. Og det har strengt tatt ikke resten av oss heller. Hele morssiden av familien min kommer, herunder besteforeldre og to onkel/tante-familier med to barn og en bikkje hver. Heldigvis går alle veldig godt sammen – også hundene. Sytten personer og to hunder blir vi på julaften!

Studier

Studiene ruller og går, som jeg pleier å si. Etter jul skal jeg for alvor begynne å skrive på masteroppgaven; hittil har jeg stort sett analysert data og fått litt oversikt over hva jeg har å jobbe med. Jeg har også laget figurer til en plakat som veilederen min hadde med seg til et stort geofysikk-møte i San Francisco, og det blir følgelig det første master-relaterte arbeidet jeg kan føre opp på CV-en min. Kult!

I januar skal jeg kanskje en uke til Svalbard igjen for å kjøre radaren jeg har snakket om tidligere. Det blir i så fall moro og lærerikt! Og mørkt… Jeg er i alle fall vant til kulden nå, med temperaturene vi har hatt i Bergen den siste uken.

Foto

Jul er jo høytid for fotografering, da spesielt av familiemedlemmer og slikt. Med to hunder kan det være vanskelig å bruke blits, og jeg har kjøpt meg den rimelige (men gode) Nikon 50mm f/1.8. Med så god lysfølsomhet håper jeg på å kunne knipse gode bilder uten blits – utfordringen blir å få alt i fokus, for dybdeskarpheten er syltynn med så stor blenderåpning. Gleder meg til å prøve den ordentlig i julen!

Jeg har dessuten kjøpt meg to blitsparaplyer, og skal omsider lære meg å bruke blits på ordentlig vis. Man kommer nemlig langt med småblitser om man har blitsparaplyer til å blitse gjennom eller for å reflektere lyset. Til å lære meg lyssetting skal jeg bruke den berømte og fantastiske bloggen Strobist. Jeg gleder meg!

Journalist

Jeg har en stund vært frilansskribent for ITpro, og har nå blitt tatt inn i varmen som redaksjonsmedlem. Min offisielle tittel her er «journalist» – og det føles litt rart, kan du si. Det går uansett mest i omskriving av pressemeldinger, men jeg venter spent på et par produkter jeg skal teste.

Spill

Aina og jeg hadde en del gavepenger liggende, og bestemte oss for å kjøpe Wii U. Foreløpig har vi bare spilt New Super Mario Bros. U, men liggende har vi også ZombiU, som jeg gleder meg veldig til å prøve.

Ellers har jeg spilt en del spill i det siste. Jeg har spilt gjennom Jedi Knight-serien, med unntak av Mysteries of the Sith (ekspansjonspakken til Dark Forces 2), som jeg valgte å hoppe over da jeg gikk lei og ville begynne på Jedi Outcast (som er det første spillet i serien jeg har spilt før).

For tiden holder jeg på med The Walking Dead, som jeg synes leverer en veldig god spillopplevelse. Særlig komplisert er det ikke, verken i spillmekanikk eller hjernetrim, men helhetsopplevelsen og historien, med fokus på familieforhold og andre forhold i en krisesituasjon, er gjort på en veldig ekte og gripende måte. Dette er ekte episodebasert drama i spillformat, og det fungerer veldig bra.

Jeg fikk også spilt gjennom To The Moon, en særdeles gripende historie som presser frem tårene selv hos en lite sentimental person som meg. Med fantastisk musikk, rørende narrativ og enkel grafikk som sannsynligvis tjener spillet bedre enn CryEngine 3 ville gjort ble dette en opplevelse jeg kommer til å huske i lang tid. Når det åttpåtil bare koster 60 kroner og fire timer kan jeg varmt anbefale spillet til alle.

Jeg kommer sannsynligvis ikke til å skrive noen spillomtaler av spillene jeg har nevnt her, for fokuset mitt har vært på å få spilt gjennom en del spill jeg har hatt liggende ganske lenge. Det er dumt at fokuset skal være på å bli ferdig med noe, men når det er mye man vil få med seg og litt for lite tid å oppleve det på – og det hele tiden kommer nytt man vil få med seg – så må man gjøre noen kompromisser, og man kan likevel ha veldig gode opplevelser underveis.

Mitt fokus på å få trålt meg gjennom en del spillopplevelser fører også til at jeg har prøvd og gitt opp noen spill før jeg ble ferdig med dem. Vanligvis pleier jeg å slepe meg gjennom til sluttstreken selv om jeg ikke synes det er kjempekjekt, men med begrenset tid og mye på «vil gjøre»-listen kan man ikke gjøre det. Analogue: A Hate Story kuttet jeg ut etter god halvtime. Alpha Protocol hadde jeg hørt mye bra om i forhold til ugjennomsiktige valg gjennom historien, men det klarte ikke å engasjere meg likevel, og jeg gav meg etter ti timer (halvveis). Jeg prøvde også det lille hjernetrimspillet Unmechanical, men fant det litt for kjedelig til å gidde å spille mer enn én av spillets tre timer.

I overskuelig framtid har jeg lyst til å spille gjennom begge Knights of the Old Republic-spillene (hovedsakelig fordi jeg kom over en modifikasjon til toeren som legger til mye som opprinnelig ble kuttet vekk) og Skyrim, som jeg nylig hadde ganske blandede følelser om. Jeg venter med sistnevnte til en spesiell modifikasjon blir ferdig, som kommer til å virkelig heve lyssettingen i spillet til neste generasjons nivå. I tillegg kommer alle spillene på Steam-ønskelisten min.

Stort mer enn dette kommer jeg ikke på, og innlegget er mer enn langt nok uansett. Takk for praten! :-)

Fredagskos: En særdeles imponerende mashup

Alle som har prøvd å lage en mashup av to låter vet nok hvor vanskelig det kan være å få alt til å høres helt naturlig ut, og alle andre (deriblant jeg) kan bare tenke oss det. Jeg ble derfor mektig, mektig imponert da jeg snublet over denne videoen, som er en mashup av 21 – ja, du leste riktig, enogtjue – poplåter mange gjerne har kjennskap til gjennom radio. Pluss små klipp fra ni andre låter. Det verste er at det høres så naturlig ut at ingen ville hevet et øyebryn dersom den hadde kommet på radio. De interesserte kan finne listen over låter i beskrivelsen på YouTube.

God fredag!

Spillkritikk-onsdag: Uke 49

Mye ymse denne uken – la oss sette i gang:

Romantikk i spillverdenen kan alltid gjøres til et hett tema, og Kim Moss hos Nightmare Mode sløser ikke med ordene når han i en relativt kort tekst hevder at noe må gjøres:

In any Bioware game, kindness is a currency. You make regular payments to earn affection points. You pay by listening to someone talk about their problems and giving them cheap gifts. Put in enough coins and sex falls out.

After that, the relationship is over. Sex was your end goal, the reason for everything you did. There was no reason to stick around after you got it. That was what you were paying for.

It doesn’t matter if you find Morrigan’s Ayn Rand inspired morality to be utterly repulsive. Just sit there, nod your head, and she’ll fall for you. It doesn’t matter that your Shepard is a paragon of virtue and integrity. If you play at being anything but when Jack’s paying attention, she’ll love you someday. In these games, telling women what they want to hear and listening to their problems is all it takes to get laid.

…

If video games want to explore romance well, we need to completely dismantle how game developers see these relationships. Abolish the kindness tokens system. Replace it with something real.

Om du er interessert i emnet «kvinner i spillverdenen» er det mye nytt å melde siden sist, og jeg anbefaler deg å ta en titt på Critical Distance sitt nyeste innslag i sin ukentlige spillkritikk-serie, fra overskriften «#1ReasonWhy» og nedover.

Hos Nightmare Mode skriver Richard Clark om faren ved at spilling kan bli alt for selvsentrert.

«Spill-er-kunst»-debatten er noe jeg sjelden bryr meg om, men en sarkastisk, lettlest riposte som denne er jeg rett og slett nødt til å ta med.

Nei uff, nevnte jeg kunst nå?

Hvorfor bruker store spillutviklere med masse penger Kickstarter? Det har vært et hett tema i det siste, med mange høylytte stemmer enten veldig for eller veldig mot. Spillutvikler Rob Remakes har et av de mer reflekterte innleggene jeg har sett i denne debatten, og er godt lesverdig, selv uten sammenligning med alt det andre.

Og hvordan kan jeg la være å nevne en tekst med tittelen Martin Luther and Mass Effect: what video games can teach us about free will? Jeg har lyst til å sitere siste avsnitt, men teksten er ikke så lang at du ikke kommer deg dit på egenhånd.

God lesning!