Humor på freddan’: Mensen er oppskrytt

Reklamer for hygieneprodukter. Holder de hva de lover, eller er alt løgn og bedrag? Du skal få en video, men en kjapp bakgrunnshistorie hører med. Følgende kommentar ble nemlig postet på Facebook-siden til Bodyform, som produserer hygieneprodukter for kvinner:

Richard Neill to Bodyform 8 October at 21:30 via Mobile

———————————————————————-

Hi , as a man I must ask why you have lied to us for all these years . As a child I watched your advertisements with interest as to how at this wonderful time of the month that the female gets to enjoy so many things ,I felt a little jealous. I mean bike riding , rollercoasters, dancing, parachuting, why couldn’t I get to enjoy this time of joy and ‘blue water’ and wings !! Dam my penis!! Then I got a girlfriend, was so happy and couldn’t wait for this joyous adventurous time of the month to happen …..you lied !! There was no joy , no extreme sports , no blue water spilling over wings and no rocking soundtrack oh no no no. Instead I had to fight against every male urge I had to resist screaming wooaaahhhhh bodddyyyyyyfooorrrmmm bodyformed for youuuuuuu as my lady changed from the loving , gentle, normal skin coloured lady to the little girl from the exorcist with added venom and extra 360 degree head spin. Thanks for setting me up for a fall bodyform , you crafty bugger

Bodyform tok seg faktisk tid til å svare:

Spillkritikk-onsdag: Uke 43

Ukens første artikkel er fra arkivene til Gamechurch, hvor jeg kom over teksten Sexist Games and the Men Who Buy Them. Her argumenterer Paul Matthews for at også menn bør føle seg fornærmet over (hyper)seksualiserte skildringer av kvinner i spill:

Unfortunately, for every Red Dead Redemption or Portal, there exist a dozen games like Tomb Raider, Resident Evil, or Street Fighter. Even though the latter games have strong female characters, their publishers still find it necessary to portray their characters as the “ideal” physical specimen. We, as men, should find this insulting. As women are reduced to sexual objects, men are reduced to a group of horny animals that are incapable of finding females compelling unless they look like sluts.

I dette ligger et spørsmål som også uttrykkes tydelig tidligere i teksten, men som dessverre ikke blir behandlet videre: Er det vanskelig å bli emosjonelt knyttet til troverdige kvinnelige figurer som ikke er attraktive? Dette er noe jeg har lurt på, både når det gjelder spill og film. Tips til litteratur om dette mottas med takk.

«Life is a marathon, and patience is the key to winning», sier Scott Juster hos PopMatters. Han skriver litt om tålmodighet og spill:

I find myself increasingly impatient with games. I tell myself that I don’t have the time to invest in a 50 hour RPG. I don’t like being asked to slog through a long manual or parse obscure game mechanics. Long cutscenes? Widely-spaced checkpoints? Load times? I don’t have time for any of that, or so I think.

Hvordan fremstår diverse spill fra Mass Effect 3 til Journey for noen hvis eneste forhold til spill er å ta kontrollerne fra barna når de har spilt litt for lenge? Lucy Kellaway forteller, og jeg synes det er interessant å høre en uvant vinkling som dette. Om det virker interessant, så har Mattie Brice noen tanker om reaksjonene som kom i kjølvannet av denne teksten.

God lesning!

Humor på freddan’: En urettferdig verden

Er det ikke fantastisk å kunne feire fredag i et av verdens beste land? Så klart ikke. Min venn Ingar fikk meg til å innse i forrige uke at det er så mye å klage over! Bare se her:

Spillkritikk-onsdag: Uke 42

I dag har jeg bare to tekster til deg, men da kan jeg jo benytte anledningen til å komme med min egen mening også.

Vi starter i det norske hjørnet. For selv med et noe «elitistisk» språk stiller artikkelen til Eigil Knudsen hos Gamer.no et godt spørsmål: Trenger vi dypere spillhistorier? Jeg er slett ikke enig i alt han sier, eller i rendyrkelsen av «spillmediets egenart» – som for anledningen er interaktivitet – han gjerne etterstreber, og det kan virke som om han blander personlig smak og allmenngyldige prinsipper. Likevel fikk artikkelen meg til å tenke, og da mener jeg den er verdt å lese.

Jeg mener for eksempel at dype spillhistorier kan være med på å gjøre dine valg – din interaksjon – så mye mer personlig treffende og meningsfylt, for eksempel i Mass Effect eller Knights of the Old Republic. Spesielt hjerteskjærende er det å spille gjennom som «ond» og med egne hender måtte ta livet av karakterer du gjennom historien har bygget opp et sterkt forhold til. Til og med sluttvalget i Mass Effect 3 – en helt enkel interaksjon, men som kulminasjon på (og i lys av) hundreogfemti timer med bakgrunnshistorie, forholdsbygging, seiere og ikke minst nederlag og store tap – satte en såpass stor støkk i meg første gangen at jeg måtte pause spillet og ta en liten pust i bakken før jeg bestemte meg.

Ukens andre og siste tekst kommer fra Ben Milton hos The Ontological Geek og bærer tittelen The Gaming Diet. Her argumenterer han for et mer aktivt forhold til hvilke spill man velger å spille og hvilke man velger å forbigå i stillhet.

What qualifies as a worthwhile game, something that I’ll be glad I played afterwards? What criteria can I start using other than, “That looks fun”? How can I make my gaming life saner, more grounded, and more human?

…

Time-wasting, attention-span-killing, isolating video games are not just harmless entertainment. While they are unlikely to kill anyone, they do no favors for the player’s mental or emotional health and feed the rampant immaturity and myopia we see all around us in game design. By discerning these and cutting them out from our lives, perhaps we can not only send a message to the designers, but also make our gaming lives richer, more human, and a great deal less of a waste.

Dette er noe jeg kjenner på selv i en hverdag som tillater stadig mindre spilling: Når man må prioritere hvilke spill man vil spille, synes det for meg naturlig å prioritere dem som faktisk gir deg noe å ta med deg også etter du er ferdig, som gir deg noe ut over tiden du legger ned i det. Enten det er det estetiske i å kunne tenke med portaler slik Portal har lært oss, eller å lære om Europas historie de siste tusen år gjennom strategispillene til Paradox, så vil slike spillopplevelser for meg havne langt foran lange spill som låser deg fast i en repetitiv og/eller evig feedback-løkke. Det var grunnen til at jeg hoppet over Diablo 3, og til at jeg etter hvert sluttet å spille flerspillerdelen av Mass Effect 3.

God lesning!

Humor på freddan’: «Kill me!»

En ikke fullt så elegant løsning på et vanlig problem i mange typer filmer. God fredag!

Spillkritikk-onsdag: Uke 41

Denne uken består menyen av bare tre tekster, ikke så lange, men i alle fall to av dem er ordentlige godbiter.

Først ut er Brendon Keogh hos Unwinnable som har skrevet en kort og lettlest, men god analyse av hvordan karaktertyper i førstepersons skytespill ofte er knyttet tett opp mot våpenet, og hvordan våpenet på mange måter er karakteren din, siden du sjelden eller aldri ser personen du spiller. Han gjør en interessant sammenligning mellom Modern Warfare-spillene, hvor våpnene er omhyggelig valgt ut og plassert i hendene dine av utviklerne, og Borderlands 2, som med sine uendelig mange tilfeldig genererte våpen ikke lar våpnene du bruker fortelle deg noe om karakteren din, men i stedet lar deg selv definere karakteren gjennom våpnene du bruker. Jeg synes dette var en fin formulering:

Each time I choose a different weapon for my character’s arsenal, I am changing who my character is. I am changing how he will engage with his world and how I will engage with it through him. The character is the gun, and through its countless variation of weapons, Borderlands 2 inadvertently offers one of the most robust and persistent character customization systems I’ve ever engaged with.

Jeg ser for meg at denne teksten er interessant selv om man ikke har noe forhold til noen av spillene (jeg har ikke noe forhold til Modern Warfare), men så er dette også en av mine favorittsjangre.

Aaron Gotzon hos The Ontological Geek mener at om du går inn i et spill og er positivt innstilt på å la det fortelle deg noe om livet, så vil det sannsynligvis gi deg noe å ta med deg ut over selve spillopplevelsen:

Now. Here’s my challenge to you. If you’re reading this website, chances are you’re going to be spending an unconscionable amount of time manipulating objects on screens in the very near future. That will be time spent outside of meaningful relationships. Time that could be spent volunteering, caring for loved ones, advancing your career, or seeking newer and deeper associations with others. Why not get some more bang for your temporal buck? Let your games work for you.

…

Next time you sit down to play a game, take a few moments before getting past the start screen. Ask yourself, as absurd as it may seem, what you’d like to learn from it if you could. How to treat others and yourself better. What you’d like to be able to Get Past, and Deal With. Choose to play the game, intent on learning from it. Pray, if that’s your thing. Ask to be shown the Next Step. After all, as I understand the Bible, evidently God has a lot of pretty insane ways of getting people’s attention. Storms, shrubs, stones, sacraments, spirits, and sheepskin, just to name off some “s’s.” Why not shooters, strategy games, and simulations?

Ta en liten titt på de raske (men flotte) eksemplene han gir til slutt, så skjønner du hva det går i.

Til sist forteller Mike Schiller hos The Verge en personlig historie om hvordan spilling er blitt en viktig mestringsstrategi for hans datter med Tourettes, og til og med hvordan spilling hjalp til med diagnostiseringen.

God lesning!

Humor på freddan’: Idiotsjåfører

Michael McIntyre har ett og annet å bemerke om ekte idioter. God fredag!

Spillkritikk-onsdag: Uke 40

Tidenes korteste spillkritikk-onsdag-spalte – eller en heller fyldig en? Det kommer an på hva du er interessert i.

Gamechurch har nemlig startet opp en spalte hvor de kurerer tekster i krysningspunktet mellom spill og religion. Det nyeste innslaget tok for seg de mørke sidene ved spill, hvor interesserte sikkert kan finne noe lesverdig blant de syv tekstene som presenteres der.

Luke Rhodes hos CultureRamp har skrevet en lang artikkel om lesernes forhold til New Games Journalism. Her hevder han blant annet

… if they have played video games from a young age, then they all face the same basic questions about what part those games play in their identity. At the very least, they are asking themselves whether or not those experiences were worthwhile, and looking to contemporary game criticism—perhaps not for answers so much as for a method for arriving at those answers.

Jeg kjenner meg i alle fall igjen, og siden du leser dette er det en viss fare for at det gjelder deg også.

Til sist – et blogginnlegg hos The Wall Street Journal av Yannick LeJacq reflekterer over om Borderlands 2 med sitt gameplay ironiserer over utviklingshistorien til såkalte «manshooters», og lurer på om spillet er «a sign of manshooter’s inevitable decline, or the maturation of an industry and art form that’s finally learned to embrace irony?»

Ikke vet jeg. Men moro er det.

God lesning!