Spillkritikk-onsdag: Uke 36

To uker siden sist – hvorfor en så sparsommelig mengde lesestoff som dette, sier du? Vel, kvantitet er ikke alt – og du vet hvor du går for mer.

Tom Dawson hos Ontological Geek har et langt og godt innlegg om hvorfor BioWare sine «love-interest»-narrativ ikke er stort bedre enn den pubertale og misogynistiske fermstillingen vi finner så mange andre steder i spillmediet:

The relationship we’re shown is not a getting-to-know-you character progression as such, but more a series of obstacles to be cleared before we get to the good stuff. There’s never any doubt that boning will occur – it’s just a matter of how many conversations are required to make it happen.

…

Think about the wording; an achievement for having sex suggests that having sex is an achievement in and of itself … That’s a dangerous mindset, and one that is already overwhelmingly observable in our media.

…

In light of all this, is it fair to expect mature behaviour from gamers in matters of sexism and sexuality when even the games themselves can’t present sexual intercourse in a fashion more advanced than that of horny adolescents?

Artikkelen har mange flere gode poeng, og jeg anbefaler den varmt. Den endret i alle fall mitt syn på Bioware sin «voksne» behandling av temaet.

Også sterkt anbefalt er Gameranx sin fyldige artikkel om å bekjempe terror med terror. Her hevder de at vestlig hykleri også viser seg veldig tydelig i spill som mer enn gjerne tvinger deg til å bryte Geneve-konvensjonen og andre internasjonale lover på din vei til å knerte en anonym og nesten tegneserieaktig ond sjefsskurk (uten at artikkelens poeng på noen som helst måte er så billig som min beskrivelse får den til å høres ut).

After Pressing Start-spalten hos Nightmare Mode har siden sist sett på Wind Waker, og nevner hvordan Wind Waker og Majora's Mask har mye til felles selv om de visuelt sett nærmest er diametralt motsatte i Zelda-sammenheng.

Til sist: Jeg kom over en artikkel fra mars i år, som handler om slutten på Mass Effect 3. Den er verdt å lese bare for å få med seg forfatterens noe ironiske forslag til alternative slutter (du kan hoppe rett ned til disse om du ikke vil lese resten, grunnet spoilere eller annet).

God lesning!