Humor på freddan’: Spansk radio

Slapp av, det er ikke særere enn en sketsj av Gabriel Iglesias. God fredag!

Spillkritikk-onsdag: Uke 39

Forrige uke var det nøyaktig én artikkel fra mine kilder som jeg fant interessant nok til å dele. Jeg hoppet derfor like gjerne over forrige uke og tar den med her. Den siste uken har det heldigvis kommet flere interessante tekster.

Ukens varmest anbefalte artikkel, om enn bare for å gjøre deg bevisst på temaet, er Lana Polanskys meget gode tekst om «gamification» – det å gjøre deler av livet til et spill. Dette er noe vi ser stadig tydeligere i samfunnet vårt, i alt fra undervisning til trening (Wii Fit, treningsapp, osv.) og mye mer, og hun mener at mye av dette er en dårlig idé:

Gamification as a strategy reveals itself to be a method of manipulating people into performing all kinds of boring, repetitive or mundane tasks for meaningless or impertinent achievements, using only “incidental” qualities of games (points, win conditions, etc) as incentives.

…

And while none of this is immediately offensive, the idea that one can bypass the murky difficulties and injustices and contradictions of life simply by making it into a game-like experience seems to miss the point of what makes life impactful in the first place.

…

By creating strategies and approaches which “gamify” life, we forget that the superimposition of games onto life actually serve to detach us from what it is we are doing.

Jeg vil likevel ikke unnlate å anbefale Simon Parkins artikkel hos Eurogamer om den siste tids spillforårsakede dødsfall i Taiwan. Alle som spiller (jeg regner med det inkluderer deg) bør i alle fall få med seg det rent medisinske her, som begynner ved bildet av doktoren litt etter halvveis i artikkelen – hopp gjerne ned dit dersom du ikke er så interessert i resten.

Clarice Meadows tar i en gjesteartikkel hos The Cultural Gutter oppgjør med to mye brukte troper i dataspill: «White Knight Savior» og «Save The Cheerleader, Save The World». 1UP har tatt en titt på den mer skyggefulle siden av japansk spillindustri som i det siste har inntatt vestens bevisshet, og advarer oss mot å dømme japansk kultur som helhet ut ifra dette. Og Richard Clark hos Unwinnable har noen interessante tanker om hvorfor vi knytter oss til spillfigurer:

Once we understand them fully, we see that these games are not escapism, and their characters aren’t mere exercises in wish-fulfillment. They’re well-crafted people with whom we’ve had a significant amount of time to get to know.

…

Films are slightly less trying in this way. Two hours is enough time to root for someone, but barely enough time to truly feel a personal connection. We walk out of the theater happy about the abstract concept of redemption, but we could care less that it was them who found it.

Sist, men ikke minst, har vår egen Joachim Froholt hos Gamer.no lagt ut om hvorfor han mener Steam Greenlight er en dårlig idé slik det fungerer nå. Hovedankepunktet er at Greenlight er blitt en erstatning for den vanlige søknadsprosessen, ikke et supplement, og at spill med smal appell dermed aldri vil få grønt lys:

Men hele konseptet har en betydelig svakhet, fordi det først og fremst er en popularitetskonkurranse, og dermed i sin natur ikke egnet til å bringe et bredt spekter ulike spillopplevelser til Steam. I tillegg er det en popularitetskonkurranse hvor de som stemmer ikke nødvendigvis er representative for Steams generelle kundemasse. Som en alternativ rute til Steam for indie-utviklere har jeg overhodet ikke noe imot Greenlight. Som det eneste alternativet kan det fort vise seg å bli katastrofalt for mangfoldet.

God lesning!

Humor på freddan’: Viktigheten av å ha riktig bil

Hva skjer om du prøver å presse Gabriel Iglesias inn i en VW Beetle? Jeg lar ham fortelle selv, det pleier å bli best… God fredag!

Humor på freddan’: Lættis High-Speed Edition

I sommer la jeg ut en video hvor folk med rar latter ler av folk som har rar latter, og så videre. Ny forskning viser at dette er minst like morsomt i høy hastighet. God fredag!

Misbruk av statistikk redder ikke miljøet

ITpro melder at American Airlines bytter ut papirmanualer med nettbrett (pressemelding her). En papirmanual veier over 15 kilo, mens et nettbrett veier under ett kilo. Med dette mener American Airlines (AA) at de kan spare store penger: Innføring av dette på alle fly vil spare dem for 1,2 millioner dollar i årlige drivstoffkostnader.

AA kaller dette for «en spennende og viktig milepæl», blant annet fordi det «øker drivstoffeffektiviteten til flyene våre». Og 1,2 millioner dollar høres jo ut som en del CO₂. Har du gått på ungdomsskolen? Flott. La oss ta et raskt og enkelt regnestykke som alle med fullført ungdomsskole kan forstå.

Det har seg nemlig slik at når man ganger et lite tall, for eksempel 1 %, med et stort tall, for eksempel 100 millioner, så får man noe som høres imponerende stort ut (1 million), men gjerne uten å være så stort i forhold til de 100 millionene man startet med.

Jeg vet ikke nøyaktig hvilke fly AA har, men et fullt lastet Boeing 747 veier 363 000 kg. Ifølge ITpro vil fjerning av papirmanualer til fordel for nettbrett spare ca. 15 kg per fly. Det er 0,004 % av vekten. Ja, du hørte riktig. Det er ingenting. Og siden drivstofforbruket til et fly enkelt forklart avhenger av massen, så vil dette også være spart drivstofforbruk per fly.

Hvor lite er 0,004 %? Det er som å kjøpe deg en bil til 363 000 kroner fordi den koster 15 kroner mindre enn en annen lignende bil.

Hvis AA bytter ut papirmanualer med nettbrett på alle sine fly, sparer de 0,004 % av sitt totale drivstofforbruk. Hvis alle flyselskaper i hele verden følger etter, så spares 0,004 % av flyverdenens drivstofforbruk. Det er i praksis ingenting.

Det er som da britiske Conservative Party sa (pdf, søk etter «chargers») at om alle i Storbritannia hadde trukket ut mobilladeren når den ikke er i bruk, ville Storbritannia spart energi til å forsyne 60 000 hjem med strøm. Seksti tusen! Det høres jo utrolig mye ut, men med tanke på at det finnes over 25 millioner hjem i Storbritannia, så snakker vi en sparing på under 0,25 % av deres strømforbruk – om alle i Storbritannia gjør det. Igjen, det er i praksis ingenting (men likevel 60 ganger større enn 0,004 %!). Klimaet reddes dessverre ikke av en god tanke.

Leksen er: Hvis alle gjør litt, oppnår vi tilsammen bare litt. Jeg anbefaler å lese gjennom disse fire korte sidene som snakker om nettopp dette.

Oppdatering: Se kommentarer for litt mer regning på følgende: Hvis man gjør en del «litt»-ting, vil det da bli en del likevel? Og vil (miljø)vinningen gå opp i spinningen for AA når man tar i betraktning energien som kreves for å lage en iPad?

Kilde for enkelte tall: David JC MacKay: Sustainable Energy – without the hot air (gratis på nett og som e-bok, og varmt anbefalt til absolutt alle).

Spillkritikk-onsdag: Uke 37

Ukens spalte mangler de helt store temaene og sedvanlige kjepphestene, men litt smådrops er aldri feil.

På bloggen Critical Missive har det dukket opp et innlegg som tar et dypdykk i mange ulike sider ved regenererende helse i spill, både fra utviklernes og spillernes synspunkt. Her tar forfatteren for seg både fordeler og ulemper med en mekanikk som har blitt skytespillenes status quo siden Call of Duty 2 populariserte den for syv år siden.

John Walker hos Rock, Paper, Shotgun har intervjuet et par folk fra Ubisoft om piratkopiering og Ubisofts plutselige helomvending hva alltid-på-nett-DRM angår. Intervjuet er greit nok i seg selv, ikke det mest spennende, men det fungerer bra som et bakteppe for de mer interessante refleksjonene Walker la ut i etterkant:

Asking someone a question they aren’t prepared to answer is often far more revealing than pressing “next” on a company’s prepared responses. It’s the same reason a Newsnight or Radio 4 presenter will ask a politician the question they know they’re not prepared to answer – their not answering it is the response the public needs to hear. So while I hoped very much that Ubisoft representatives would acknowledge that ‘always-on’ DRM had been a mistake – because of course it had – from their perspective this isn’t something they can sensibly do.

It comes back to the shareholders. If Ubisoft were to publically say, “The technology we’ve invested huge amounts of money in, and insisted on putting on many of our games, has been a failure, inhibited sales, and not prevented piracy in any way,” it would make for a bloody great interview response, but it would also very likely see shareholders rearing up and demanding to know why their money was wasted, and asking for the heads of those responsible.

Jared Chadwick hos GameChurch har skrevet et lite forsvar for «dating sims», hvor han hevder at sjangeren trass sine lugubre innslag lider under et ufortjent rykte. Han greier til og med å trekke inn Mass Effect i sammenhengen.

Redaktøren hos Ontological Geek har tidligere uttalt at «… Bastion can be understood at least partly as being about how to pick oneself up and move along after a horrible personal Calamity.» Aaron Gotzon har med utgangspunkt i dette skrevet en personlig beretning om hvorfor Bastion traff ham rett i hjertet og hjalp ham opp igjen etter en vond hendelse i livet sitt.

God lesning!

Ett år som blogger

Det er i dag – i dette minutt, når innlegget sendes – akkurat ett år siden jeg begynte å blogge igjen. Denne bloggen, som i hovedsak skulle være en personlig blogg for å oppdatere mine venner, viste seg å ha prioriteringene litt annerledes i praksis. Litt statistikk:

• 3,4 % av innleggene har etiketten «Personlig». Sett bort ifra bloggens to ukentlige bloggserier, som jo ikke deler så fryktelig mye fra mitt eget hjerte, finner vi at 9,1 % av innleggene har denne merkelappen. Dette inkluderer likevel ikke innleggene fra Svalbard, som vil dytte tallet opp i 34 %.
• Bloggens første innlegg kom søndag 11. september 2011. Fredagen fem dager etter startet «Humor på freddan’» opp – en seiglivet traver jeg opprinnelig ikke hadde planlagt.
• «Humor på freddan’»-etiketten viser i skrivende stund 52 innlegg. Og det passer jo bra, siden det er 52 uker siden seriens første innlegg. Tjo-hei! (At ikke samtlige har kommet på en fredag hopper vi stille bukk over.)
• I februar i år startet jeg serien «Spillkritikk-onsdag». Den har rullet og gått mer eller mindre jevnt siden, og vil fortsette med det til jeg går lei av spillmediets og -verdenens dypere emner, tanker og meninger. Eller til jeg ikke har tid til å lese om slikt lenger.
• 0,8 % av innleggene – nøyaktig ett innlegg – handler om foto. Dette henger muligens sammen med at jeg har fotografert eksepsjonelt lite det siste året, utenom ferier og lignende.
• «Tanker» er et annet av de kunngjorte bruksområdene for bloggen som dessverre deler samme skjebne som foto-etiketten.
• Spillomtaler har det i hvert fall blitt av, og jeg er stort sett fornøyd med hvordan de har endt opp. Forhåpentligvis blir det flere med tid og stunder – når jeg får tid til å spille igjen.

Alt i alt er jeg fornøyd med hvordan bloggen har utviklet seg. Jeg trives med å dele interessante artikler jeg kommer over fra spillverdenen – det er jo kjekt å ha en felles referanseramme når man treffer andre spillinteresserte venner/blogglesere – og jeg synes «hva har skjedd i det siste»-oppsummeringene som kommer med jevne mellomrom fungerer bra og til bloggens opprinnelige hensikt.

Hva det neste bloggåret vil by på aner jeg ikke, og erfaringsmessig tror jeg ikke at jeg skal forsøke å resonnere meg frem til noe. Kanskje det blir noe om masteroppgaven, kanskje det blir en reise eller to, og det blir nok noe fra jobben jeg forhåpentligvis begynner i etter endt master – før bloggens toårsjubileum. Tenk det – før ett år til har gått, har jeg passert min kanskje største milepæl i livet hittil: Ferdigutdannet og i jobb! Slutten på 17 års utdanning blir jo litt spennende. Men hva jobben blir, må fuglene vite… (Teller doktorgrad som jobb? Man får jo lønn, men det er jo likevel litt utdanning…)

Vi blogges!

Humor på freddan’: Evolusjonsteori

I disse dager holder Dagfinn Lyngbø på med showet Stereo, som har høstet knallkritikker landet over. Hans forrige show het «Evolusjon», og denne videoen har ingenting med dette å gjøre. Men Tim Minchin er jo morsom likevel, da.

God fredag!

Spillkritikk-onsdag: Uke 36

To uker siden sist – hvorfor en så sparsommelig mengde lesestoff som dette, sier du? Vel, kvantitet er ikke alt – og du vet hvor du går for mer.

Tom Dawson hos Ontological Geek har et langt og godt innlegg om hvorfor BioWare sine «love-interest»-narrativ ikke er stort bedre enn den pubertale og misogynistiske fermstillingen vi finner så mange andre steder i spillmediet:

The relationship we’re shown is not a getting-to-know-you character progression as such, but more a series of obstacles to be cleared before we get to the good stuff. There’s never any doubt that boning will occur – it’s just a matter of how many conversations are required to make it happen.

…

Think about the wording; an achievement for having sex suggests that having sex is an achievement in and of itself … That’s a dangerous mindset, and one that is already overwhelmingly observable in our media.

…

In light of all this, is it fair to expect mature behaviour from gamers in matters of sexism and sexuality when even the games themselves can’t present sexual intercourse in a fashion more advanced than that of horny adolescents?

Artikkelen har mange flere gode poeng, og jeg anbefaler den varmt. Den endret i alle fall mitt syn på Bioware sin «voksne» behandling av temaet.

Også sterkt anbefalt er Gameranx sin fyldige artikkel om å bekjempe terror med terror. Her hevder de at vestlig hykleri også viser seg veldig tydelig i spill som mer enn gjerne tvinger deg til å bryte Geneve-konvensjonen og andre internasjonale lover på din vei til å knerte en anonym og nesten tegneserieaktig ond sjefsskurk (uten at artikkelens poeng på noen som helst måte er så billig som min beskrivelse får den til å høres ut).

After Pressing Start-spalten hos Nightmare Mode har siden sist sett på Wind Waker, og nevner hvordan Wind Waker og Majora's Mask har mye til felles selv om de visuelt sett nærmest er diametralt motsatte i Zelda-sammenheng.

Til sist: Jeg kom over en artikkel fra mars i år, som handler om slutten på Mass Effect 3. Den er verdt å lese bare for å få med seg forfatterens noe ironiske forslag til alternative slutter (du kan hoppe rett ned til disse om du ikke vil lese resten, grunnet spoilere eller annet).

God lesning!

Finland – it’s the country for me

Det synger i alle fall Monty Python. Nei, jeg har ikke tenkt til å flytte til Finland. Men moro var det!

Om du ennå ikke har fått det med deg, så har jeg tilbragt forrige uke i Finland, nærmere bestemt i Sodankylä. Det ligger omtrent på «høyde» med Bodø, på et punkt i Finland som ifølge kartet jeg ser på i skrivende stund er omtrent like langt fra både Norge, Sverige og Russland. Her var jeg altså for å studere bruk av en spesiell type radarer for å studere den øvre atmosfæren (typisk 200–600 km høyde; fly holder seg til 10–13 km). Men la meg ikke bry deg med detaljer, jeg vet det er bilde du vil ha:

Vi var 15 deltakere og halvparten så mange forelesere, og de fleste deltakerne var på rundt min alder. En fransk fyr på 24 var ingeniør eller lignende og jobbet med romfartøy, en jente fra Brasil var faktisk bare 20 og fremdeles på bachelor eller tilsvarende, mens en 24-åring fra Storbritannia var allerede på 3. året på doktorgraden sin. Og den eldste var nok over 50. Ganske så variert, med andre ord.

I tillegg til tallrike forelesninger ble vi også delt inn i tre grupper som hver skulle «søke om tid» for å utføre et eksperiment med radaren, utføre det, analysere dataene våre, og presentere funnene våre. Dessverre var det trøbbel med radaren i Sodankylä, så vi fjernstyrte den i Tromsø i stedet (EISCAT-radarene består av radarer i Tromsø, Sverige, Finland og Longyearbyen).

Jeg har egentlig ikke så mye å fortelle, i alle fall ikke ut over bildene og bildetekstene, men noe er da nevneverdig. Jeg mener, man kommer jo ikke til Finland og ikke prøver finsk sauna.

La meg gjøre det helt klart: Jeg har aldri vært et sauna-menneske. Eller badstu-menneske, om du vil. Jeg har heller aldri vært et hoppe-i-en-kald-elv-menneske. Men Finland er visst landet for å gjøre opprør mot sine snevre preferanser, og radarskole er visst anledningen å gjøre det i.

Gruppepress kan det vel også kalles.

Første kvelden vi sauna-et fant mine to jevnaldrende, franskmannen og briten, ut at de skulle ta en liten dukkert i den store elven som ligger halvannet minutts gange fra saunaen. Eller, franskmannen, heretter kalt Hugo (for det var hans navn), skulle ikke hoppe uti – det var briten Stuart som gjerne ville det.

Så der tasset vi nedover mot elven ikledd lite annet enn håndklær, ned til elvebredden, som lå ved en flytende sauna (mer om det snart) samt damesaunaen. En av de kvinnelige foreleserne kom ut for litt luft og sverget på at hun ikke kunne se noe pga. manglende briller og mørke (og det var mørkt), ikke at Stuart brydde seg nevneverdig.

Men plutselig finner Hugo det for godt å hoppe uti han også. Og da blir jo jeg stående igjen som en slags bad guy. Så jeg tenkte at greit nok, jeg har hoppet i havet like langt nord som dette før, så det må da gå bra.

Kaldt var det så klart, men det mest overraskende var egentlig at den sure vinden som før fikk det til å skjelve godt i tennene mine nå plutselig var som, unnskyld den sykt dårlige klisjéen, en varm sommerbris. Vi fant det like greit for godt å bli utendørs en stund.

Den mest interessante sauna-opplevelsen var et par kvelder etterpå, da vi tok turen ut på elven i den flytende saunaen. Dette var i bunn og grunn en sauna med fire anker og påhengsmotor. Landgang og piratflagg hadde den også, og så klart en flaske rom. Yarr.

Det var ganske spesielt å være i sauna midt utpå en stor elv. Og det var jo betraktelig enklere å hoppe i elven fra denne saunaen. Gikk du en halv meter fram utenfor døren, så var det egentlig alt som skulle til.

Det er egentlig ikke så mye mer å si ut over dette og det som står i bildetekstene i bildealbumet, hvor du blant annet får se en mini-radar laget av kaffebønnebokser. Du får ta en titt om du er interessert, det er ikke så mange bilder. Det er i alle fall godt å være tilbake igjen (som alltid), og med masteroppgaven på vent en i uke og med masse ny inspirasjon fra kurset er det nok å ta tak i!