Humor på freddan’: Lættis

Det er ikke ofte jeg ler så jeg griner, men så enkelt kan det altså gjøres – bare… se den. Gjør det.

Spillkritikk-onsdag: Uke 30

Det er onsdag, og her er mine personlige høydepunkter fra de siste to ukers spillesning:

En fyldig (og varmt anbefalt) gjesteartikkel hos The Ontological Geek retter et kritisk blikk mot økonomi i spill – jeg kjente meg i alle fall veldig igjen i teksten:

The typical problem in a game with a monetary system is that a new player, naked and unarmed in the wilderness, has great need of money and as such will loot and sell any old tosh just to get a few coins together. The older player has enough money to bail out the Eurozone (hey, topical!) but absolutely nothing they need to spend it on. The logical extension of this is that looting … is a learned response, and one that is very, very hard to break.

Eksempler fra Skyrim, Civilization: Revolution og Assassin’s Creed: Revelations brukes for å underbygge poeng som at utviklere av store, åpne spill ikke tenker så mye på hvordan penger faktisk brukes i spillet, og lett kan ty til enkle løsninger for å gi en kunstig forlengelse av spillet. (I alle fall for alle oss som er forbannet med en nesten irrasjonell komplettist-mentalitet.)

Tørst etter mer økonomi, sier du? Ta en titt på en dyptpløyende artikkel om auksjonshuset i Diablo 3 og hvordan det radikalt endrer måten du ser på spillet på, selv om du bare tar en liten titt og ikke egentlig bruker det. (TLDR? Siste avsnitt oppsummerer fint.)

Nightmare Modes serie After Pressing Start så forrige uke på Zelda-seriens mørke og dystre Majora's Mask, og Marsh Davies hos Eurogamer har tatt et blikk på Half-Life 2: Episode 1 og 2 i lys av moderne skytespill:

Revisiting Episode One and Two in the context of the current crop of shooters shows that they remain entertainments of considerable craft, and it's clear that Valve's efforts, even five years on, have yet to be surpassed in most regards. The real question, it seems, is not where the [new Half-Life] game is now, but how long it can stay in development and still remain ahead of its time.

Til sist hevder Josh Bycer fra Gamasutra at det krever sin spillutvikler å skille «vanskelig» og «utfordrende», og presenterer tre mye brukte designmessige valg som ofte gjør spill vanskelige på den negative måten.

Neste uke er jeg i Berlin, så det blir to uker til neste innlegg. Til da – god lesning!

Humor på freddan’: Caption fail

Jaggu kom ikke helgen denne uken også. Du vet den spalten som Rhett & Link har, hvor de laster opp videoer og bruker automatisk-- nei, det spiller strengt tatt ingen rolle. Morsomt er det uansett – god fredag!

Spillkritikk-onsdag: Uke 29

Det er onsdag og tid for nok en sparsommelig sommerutgave av spillektyre-spalten.

Visuelt grensesnitt i spill, spesifikt det som vises når du spiller (Heads-Up Display, HUD), har sett både oppsvinger og nedsvinger i løpet av mine rundt 15 år som spiller. Ben Chapman hos Nightmare Mode forsvarer fjerning av HUD i actionspill, og mener at dette vil føre til en mye mer intens spillopplevelse:

I once turned the HUD opacity all the way to zero on Fallout: New Vegas, removing it from my game completely. … Without exaggeration, it was the most tense experience in gaming I’ve ever had. Nothing highlights the idea of survival like not knowing about the world around you. Without every item and character labeled, everything that entered my vision required scrutiny. Every potential combat situation had to be plotted and split-second decisions regularly seized the breath in my throat.

Akk ja. Hadde jeg bare hatt tid til å spille spill på denne måten… Men nok om meg og mer om Alois Wittwer, som mener at spill mer effektivt kan formidle følelser som skyldfølelse og ansvar dersom spilleren ikke tar valg selv:

Player agency feels too familiar to real life. Cobbett wants me to think that I have some omniscient understanding of the shit that’s happening in games. I don’t. If I was placed in a war zone, I doubt I’d even consider anything but how to get out of there and make sure I’m okay. What I’m thinking about when I play games is how to make everything fall into the right place, how to use this item to clamber up that tree, and how to get to the next bit of the level to see the next big thing. I’m too concerned with the menial to focus on the meaningful unless it yells at me.

Til sist fra Nightmare Mode filosoferer Dan Cox over viktigheten av og pankulturalismen til det skrevne ord i Mass Effect 3. Og helt til sist i ukens spalte argumenterer Seb Wuepper rett fra levra for at mus og tastatur ofte rett og slett er underlegen gamepads, av ren design:

A lot of AAA games these days are indeed made primarily for consoles, which by itself is not a bad thing. These games by and large also get released on PC, where PC gamers then start bitching and moaning about how badly these games work with mouse and keyboard.

But here’s the thing: if these games work so badly with mouse and keyboard, that’s due to their design. Most games these days are not designed to be played with office equipment.

Det er mye annen lesning der ute som kan være spennende, men jeg har ikke fått tid til å lese alt som har svirret innom synsfeltet mitt. Er du sulten på mer, ta en titt på Critical Distance sin tilsvarende spalte (og den før der igjen), samt Rock, Paper, Shotgun sin spalte The Sunday Papers.

God lesning!

Humor på freddan: Spillhumor

Tid for litt spillhumor – Super Mario- og FPS/action-fans er de heldige i dag. God fredag!

Humor på freddan’: The Photoshop Song

Funnet av Higgs-partikkelen har vært den store snakkisen denne uken, men siden jeg ikke finner så mye humor om denne eller om fagfeltet (i alle fall ikke noe jeg med hode høyt hevet kan vise til utenforstående), får dere Rhett and Link sin video om Photoshop. Den er både catchy og sykt bra laget – hva mer kan man ønske?

Å, jo, den er evig aktuell. God fredag!

Spillkritikk-onsdag: Uke 27

På med lesebrillene, det er tid for spilllektyre!

Soundscapes-spalten hos Nightmare Mode fortsatte sin fremtidssynsing med et kort blikk på bruken av spillmusikk i Thief 3, og hvordan det kan fungere som en modell for en mye mer ambisiøs musikkbruk i spill. Seriens tredje og siste innlegg tok for seg mulighetene ved virtuell surroundlyd i spill.

Annet ymse og nevneverdig fra Nightmare Mode fra de to foregående ukene var Chris Waldrons The Road Fast Travelled om «fast-travel» i store, åpne spill, og After Pressing Start-innlegget om skjulte spøker i starten av Morrowind, som man gjerne ikke ser før andre gjennomspilling (jeg har spilt gjennom én gang og startet minst fem ganger til, og dette var likevel nytt for meg).

Når du sitter foran PC-en, har du en tendens til å plassere tastaturhånden på en spesiell måte? Føler du deg kanskje – som meg – hjemme med hånden i en opp-ned V-form over WASD, lillefingeren på Shift-tasten og tommelen på mellomromstasten? Det gjør sannelig Katie Williams også, og bruker det som en poetisk vinkling i en tekst om hvor kvinnefiendtlig E3 2012 opplevdes for henne.

Da Mass Effect 3 kom ut var det mye diskusjon og misnøye rundt slutten. Det har nå kommet en utvidet slutt som forsøkte å rette på noe av dette, men Patricia Hernandez fra Kotaku fant en annen løsning: Å ikke spille slutten i det hele tatt. Hun forklarer også hvordan vage rykter hun hørte om slutten fikk henne til å spille på en annen måte:

This foreboding feeling was overwhelming enough that it started affecting how I played the game. Everything became a constant paranoia: would this be our last conversation? I felt like I started clinging to my crewmates, not just to appreciate what little time I had left with them, but to seek out some form of comfort amidst an emotionally trying game.

I mean, really, that's why I was there, right? It wasn't about defeating Saren, or the Illusive Man, or the Reapers, and it's especially not about saving Earth. Naw. Mass Effect is about the characters and their stories.

Patrick Lindsey har skrevet en liten rant om at spillere i praksis er klinisk sinnssyke når vi rått sluker hype og AAA-oppfølger etter AAA-oppfølger. Og Alan Williamson mener at alt trenger ikke å være realistisk for å kunne gi tankeføde, og ikke alt trenger å være noe mer enn ren og skjær eskapisme:

There is a place for both the real and the unreal, the serious and the silly. The only company that truly understands this dichotomy is Nintendo, and yet their games are often derided for being childish. The older I get, the more I am drawn to these games.

The Ontological Geek har en tekst om realismen ved kvinnehat, og hvorfor det ikke bør finnes i spill med mindre man faktisk ønsker å ta opp temaet:

Art and entertainment help shape these same societal attitudes. If we consistently treat women differently in art, it sends a message that women are to be treated differently in the real world. Artists and entertainers thus have a responsibility to consider the ramifications and implications of their creations.

Til sist har Emily Bembeneck skrevet en interessant tekst om hvordan historieformidling i spill i stor grad baserer seg på romlig progresjon, og ikke tidsmessig, slik romaner gjerne gjør.

God lesning!

Mitt liv – juli 2012

Min siste eksamen i et vanlig fag på masternivå er for lengst overstått, og det er endelig sommerferie – for dem som er heldig å ha det, da. Min økonomi er lagt opp slik at jeg jobber hele sommeren, og ikke i det hele tatt resten av året. Jeg trives egentlig godt med det – hodet mitt får i alle fall sommerferie, for det å være anleggsgartner krever ikke akkurat intensiv tankevirksomhet.

Jeg har jobbet i to uker nå og skal jobbe helt fram til midten av august, men jeg skal faktisk ha litt ferie i løpet av den tiden. Månedsskiftet juli-august reiser jeg med Aina og familien hennes til Berlin, og det tror jeg blir stas! Jeg har tidligere bare vært i Frankfurt i Tyskland – en nett og liten by med Oslo sitt innbyggertall på halvparten av arealet. Det blir spennende å besøke en millionby for første gang i mitt liv!

Studier

Ja, faktisk. Man skulle tro at to fulle semestre er nok for en masteroppgave på 60 studiepoeng, men vil man sikre seg en best mulig karakter (og det vil jeg jo) er det lurt å tjuvstarte litt. Jeg har allerede analysert litt data dette semesteret for å lære meg programmeringsspråket jeg skal bruke (visste du forresten at programmering er en kunst?), og i sommer skal jeg lese en del vitenskaplige artikler som jeg skal bruke som kildemateriale.

Litt skriving på masteroppgaven blir det sikkert også. Jeg har allerede formulert en slags oppgavedefinisjon/problemstilling – jeg fikk litt panikk etter at veilederen min sendte meg en e-post og sa at nå måtte jeg begynne å skrive snart, hun andre masterstudenten han hadde var allerede godt i gang!

Ellers skal jeg på studietur til Finland i slutten av august, for universitetets (statens) regning. Her skal jeg kort fortalt lære avansert bruk av EISCAT-radaren jeg brukte og forklarte litt om da jeg var på Svalbard i høst.

Spill

Heldigvis kan jeg ta meg tid til annet enn bare jobb og studier i, uh, «ferien». Det er ganske mange spill jeg har lyst til å spille etter hvert – backloggen min inkluderer

• Assassin's Creed: Revelations, som jeg allerede er halvferdig med,
• Skyrim, hvor jeg har en magiker og en «sneaky bastard» som jobber seg gjennom sine respektive laug,
• Trine 2, som jeg har kommet litt i gang med, men er satt på vent,
• Limbo, som er satt på vent (usikker på hvor mye jeg har igjen) og
• begge The Witcher-spillene, vel å merke etter at jeg har lest alle fem romanene (som jeg ennå ikke har begynt på).

I tillegg har jeg kjøpt meg et stykk nytt spillutstyr: Jeg er nå eier av en Novint Falcon, som med ord best kan beskrives som en slags «3D force feedback»-innretning. Anbefaler på det sterkeste å se gjennom denne videoen:

Enheten støtter en hel del spill, og støtte for nye spill (bla gjennom slideren) kommer hele tiden. Jeg spiller nå gjennom de spillene jeg har som den støtter, og det inkluderer Prey og Crysis (som jeg er ferdig med), Crysis 2 (som jeg ennå ikke har kjøpt), hele Half-Life 2-serien og begge Dead Space-spillene. Hvorvidt jeg prøver meg på Rage og Deus Ex: Human Revolution gjenstår å se, men sannsynligvis prøver jeg nok førstnevnte først. Foreløpige inntrykk er positive – det tar tid å venne seg til å navigere med den, men du verden så gøy det er! Et aktivt community er også et stort pluss. Mer tror jeg ikke jeg skal si nå, for jeg kommer nok med en egen omtale av den etter hvert.

Og om noen har lyst til å teste den, så er det bare å ta en tur innom!

Det har blitt litt mer spillutstyr i det siste. Jeg ble kåret til månedens ITpro etter å ha vært omtrent eneste bidragsyter til teknologi-nettstedet ITpro i løpet av mai (inkludert redaksjonen). Jeg vant da et gavekort på 1500,– hos Komplett, og kjøpte meg en Logitech G13 samt to 5 meters aktive USB-kabler og en USB-hub, slik at jeg kan koble til G13 og Novint Falcon om jeg ønsker å spille i stuen. Det står nå et par kroner igjen på gavekortet – snakker om god beregning!

Førsteinntrykket av Logitech G13 er udelt positivt. Jeg hadde neppe tenke på å kjøpe den om jeg ikke hadde et gavekort å bruke, men den er faktisk ekstremt praktisk lagt opp, og kan konfigureres og programmeres på mange ulike måter. Den skifter så klart profil når du bytter spill, og du kan enkelt bytte mellom tre konfigurasjoner på hver profil. Det er veldig nyttig for eksempel i Assassin's Creed: Revelations, hvor man bruker WASD for å bevege seg, mens navigasjonen i menysystemet benytter seg av piltastene. Med et lite trykk bytter jeg mellom to profiler jeg har laget, hvor en av dem er tilpasset rask og enkel navigasjon i menyene i spillet (og det blir det en del av her). En omtale av Logitech G13 kommer når jeg får prøvd den i mange nok spill.

Musikk

Korpsøvelser, konserter og musikk generelt blir det lite av i sommer, men noe nytt er det da. Det siste jeg gjorde før «sommerferien» startet var en sommerkonsert med Olsvik TenSing, hvor jeg stort sett alltid er med på bassgitar og som musikalsk leder hvert år. Jeg liker veldig godt å spille med denne gjengen, og håper muligheten byr seg igjen! (Det gjør den nok…)

Ellers har jeg fått meg ny tuba – en Melton Fafner 195 Bb-tuba. Den forrige tubaisten i korpset sluttet dessverre, og da gikk tubaen hans, det vil si korpsets tuba, i arv til meg. Det er moro med ny tuba, ingen tvil om dét! (Men helst skulle jeg jo sett at han ikke sluttet i utgangspunktet.)

Jeg nevnte tidligere at jeg kanskje skulle kjøpe meg e-piano i løpet av året. Det blir det dessverre ikke noe av – jeg har ikke råd til det, og venter derfor til jeg kommer ut i full jobb til neste år. I den store sammenhengen er det jo ikke så lenge å vente. (Skjønt det er en mager trøst nå…)

Det var alt for denne gang. Bloggen kommer til å rulle og gå i sommer med fredagshumor hver uke og spillkritikk-onsdag kanskje ikke helt hver uke, men minst annenhver tror jeg skal være realistisk. I tillegg vil det som nevnt komme anmeldelser av Novint Falcon og Logitech G13 (ingen ETA her), og en liten reiseblogg etter Berlin-turen med masse bilder blir det nok også. Ellers har jeg ingen konkrete planer om innlegg – hva det eventuelt blir av spillomtaler vil vise seg.

Vi blogges!