I mine spillkretser har det nå brutt ut en debatt om spillpriser bør tas med i karaktersettingen i spillomtaler. Den som tente debatten denne gangen var Tor Steinar Tangedal, redaktør for Gamer.no. Hans blogginnlegg er svar på tiltale etter at enkelte av Gamer.nos lesere vil ha høyere karakter på billige spill fordi de mener man må ta i betraktning spillets lave budsjett og produksjonskostnader. Tangedal mener at spill ikke blir noe morsommere av å være billigere – og hvem kan gi ham feil i det? Tanken på at en etikett med tall på innpakningen skal påvirke kvaliteten på spillet i boksen er naturligvis absurd. (Jeg hopper så klart bukk over velkjente psykologiske effekter av å eie noe dyrt – det har ingenting med spillomtaler å gjøre, og er derfor utenfor denne debattens rammer.)
Spillbloggen Spillborring var raskt ute med et svar på Tangedals innlegg, skrevet av tidligere Gamer-skribent Tonny Andre Albrigtsen. Innlegget prøver å vri fokuset inn mot en litt annen side av saken som jeg ikke skal ta for meg her, men inneholder likevel et par momenter som kan være verdt å nevne i denne sammenhengen.
Prisen endrer ikke spillet i seg selv
Tangedal nevner først et lite eksempel: Tenk deg et spill som på lanseringsdagen koster 400 kr, tar 8 timer og får karakteren 7/10, og et spill som koster 140 kr, tar 15 timer og får 6/10. Altså: Et bra, kort og dyrt spill og et mindre bra, lengre og billig spill. Han sier så følgende:
Man får altså vesentlig mer for pengene i det siste eksempelet, men vi syns det andre spillet var bedre. Hvorfor? Fordi vi ikke bare anmelder spill for de som kjøper på lanseringsdagen.
Dette er også noe av det første Albrigtsen i sitt motsvar tar tak i, og han hevder at man ikke nødvendigvis får mer for pengene selv om spillet er lengre:
Man får mer innhold, men kasuset til Tor-Steinar tar på ingen måte kvaliteten på produktet med i betraktningen. Jeg velger glatt et interessant spill som varer i fem minutter over et uinteressant spill som varer i femti timer, uavhengig av pris, og jeg tror de fleste vil være enig med meg i det. Spill fyller ikke bare et grunnleggende behov for at vi skal bli underholdt, de har også estetiske, mekaniske og intellektuelle ambisjoner.
Albrigtsen har så klart helt rett: Kvalitet er ikke det samme som kvantitet, og de fleste vil nok sette førstnevnte over sistnevnte. At spill ikke bare skal fylle et behov for å bli underholdt et visst antall timer i uken, men også kan (og bør?) fylle estetiske, mekaniske og intellektuelle behov er et godt poeng som absolutt er sin egen debatt verdig. Eksempelet er litt ekstremt – jeg hadde neppe brukt 500 kroner på et 5-minutters spill, samme hvor interessant det hadde vært, ei heller hadde jeg kastet bort 50 timer på et uinteressant spill om det så hadde vært gratis. Jeg tror heller ikke at «de fleste» er enig med ham i det. Poenget står likevel: Et lengre spill gir ikke automatisk mer valuta for pengene.
Dette blir imidlertid å ta fokus vekk fra saken og rette det inn mot uheldige formuleringer, for Tangedal har et godt poeng i bunn: Karakteren kan ikke bare gjelde for dem som kjøper på lanseringsdagen. Tvert imot – jeg vil tro at mange kritiske spillere med begrenset økonomi, deriblant jeg, venter på at de fleste spill skal komme godt ned i pris før man går til innkjøp. Dessuten er «valuta for pengene» et relativt begrep, fra begge kanter: Det er høyst individuelt hva en gitt prislapp betyr for deg, og det er høyst individuelt hvor mye man får ut av et spill, over hele skalaen fra basal underholdning til intellektuell stimulans.
Denne debatten er slettes ikke ny. Nettstedet Insomnia skrev et godt innlegg om dette for fire år siden, hvor det blant annet sies at ethvert forsøk på å anslå valuta for pengene er dømt fra starten:
The first question to ask is, "Why is the subject of pricing brought up in game reviews?" Invariably, it's because the reviewer is attempting to assess how "good value for money" the game in question is. But this assessment is doomed to failure from the start, because the apparent value of money (which is what the reviewer is comparing against the game's price in order to arrive at his assessment) varies wildly depending on the person. In plain words: The more dollars in one's bank account, the less valuable each individual dollar seems to be.
Selv mener jeg dette blir en litt ekstrem holdning: Ja, individualitet er et godt poeng, men det kan godt hende at det finnes en slags normal, et gjennomsnitt, som man realistisk kan rette seg inn mot. Alle mennesker i hele verden er unike, noen mer enn andre, men det betyr ikke at all statistikk om mennesker og deres situasjon bør legges død. (Insomnia mener at den mytiske «gjennomsnittlige spilleren», om den eksisterer i det hele tatt, utvilsomt er i mindretall, uten å argumentere videre for dette.)
Men er spillpriser egentlig et problem?
Det underliggende poenget til Insomnia er jeg imidlertid enig i, og det kommer klart fram videre i Tangedals innlegg – «valuta for pengene» må være opp til leseren:
Slik jeg ser det er det kun leseren selv som bør vurdere om prisen er riktig for ham eller henne. Vi gjør omfattende vurderinger av produktet alene, og lar det være opp til leseren å bedømme hvor mye penger en opplevelse måtte være verdt. Spillinnholdet og kvaliteten på det er det eneste vi kan bedømme.
Så klart er det i siste instans opp til spilleren selv å avgjøre ut ifra omtalens generelle inntrykk (og ikke karakteren) om dette er noe vedkommende vil bruke pengene sine på eller ikke. Det virker naturlig å legge dette til grunn når man skriver omtaler. Det er imidlertid flere sider av saken, som Albrigtsen påpeker:
De fleste mennesker blir fornærmet når noe masseprodusert selges for en pris som på ingen måte svarer til produktet man får. Det handler ikke om utsalgspris eller leserens syn på noe som helst, men om en bevissthet rundt markedet som grunnleggende rettferdig. […]
For det første ønsker vi som spiller at produktet vi betaler for skal leve opp til standarden til lignende produkter innenfor samme prisklasse.
Det er klart at mange har høyere forventninger til et godt mottatt spill som koster 400 enn et godt mottatt spill som koster 140, og jeg tolker Albrigtsen dithen at om det er en alvorlig uoverensstemmelse mellom hva et spill koster og hva det leverer, så bør det nevnes i omtalen. Det er jeg for så vidt enig i – men for det første handler debatten om hvorvidt dette bør vises på karakteren, eller i karakterens forlengelse, den endelige vurderingen av spillet. Man kan fint nevne noe relevant i en omtale uten at det er med i selve vurderingen av spillet.
For det andre – er en slik uoverensstemmelse faktisk et problem i dag? Joda, det forekommer hyppig: Det finnes mange, mange eksempler på spill som ikke lever opp til prisen – eller snarere, som ikke lever opp til kvaliteten til andre gode spill til samme pris. Problemet til de fleste av disse spillene er imidlertid at de ikke lever opp til sine egne ambisjoner, og saken blir en litt annen: Det er ikke det at utgiverne tar 500 kroner for et jevnt over bra spill som tar 2 timer; det er det at de ikke makter å se at produktet deres rett og slett ikke holder de målene det burde til den prisen. Og om det innimellom dukker opp et typisk godt 140-kroners spill som er priset mye høyere, vil ikke dette i så fall vært unntaket som bekrefter regelen som Insomnia så fint formulerer nedenfor?
[…] all games start out at some arbitrary price, a price set by the publishers -- not according to the quality of each game or to how much money and effort was required to make it, but according to how much they think they can get away with given current market conditions -- and a price which then follows a generally downward trend before eventually hitting rock bottom.
Ikke noe «flink bisk»
Tangedal sier så følgende:
Det er ytret ønske om at vi tar hensyn til at spill fra uavhengige studioer har små budsjetter, at de ikke har mulighet til å lage produkter som kan konkurrere med de store studioene og utgiverne. Dette er en skummel holdning å innta. For det første er det ingen automatikk i at kostbare spill blir suksesser, akkurat som det ikke er uvanlig at ukjente spill kan overraske og ta verden med storm.
Jeg er hjertens enig. Det å skulle være «snillere» med små spill fordi de har dårlig råd og ikke lett kan lage produkter som kan måle seg med storspillene, er ikke noe man gjør med voksne mennesker. Som Insomnia så fint sier det:
And why should I take time out of my day to play a cheap (in every sense of the word) imitation of something I played decades ago, or recommend such an inferior game to my readers? To give a pat on the back to its amateur designers? Surely that is a job for their mothers and their schoolteachers, not for a critic who has even the slightest amount of respect for himself, and for the time of his readers.
Albrigtsen går til frontalangrep på dette avsnittet til Tangedal, og sier at han misforstår problemstillingen fundamentalt – «det er ingen som mener at små utviklere skal tas i med silkehansker». Ironisk nok er dette tiltalen som Tangedals innlegg er et svar på: Små utviklere har ikke store budsjett, kan ikke konkurrere med de store utviklerne, og spillene bør derfor få en oppjustert karakter siden de er så billige. Jeg er litt usikker på hva Albrigtsen mener problemstillingen bør være, men hvorfor blande debatter? Tangedals innlegg bør – i første runde – tas for hva det prøver å være. Er det ikke nettopp det denne debatten går på – å ta noe for hva det prøver å være?
En liten oppsummering
La oss samle trådene: Gamer.no har opplevd at brukere har etterspurt en snillere karakter til spill som koster lite. Tangedal har svart på dette, og mener at dette er tull: Kvaliteten og underholdningsverdien er den samme uavhengig av pris, og dessuten endrer prisen seg med tiden.
Tangedal har et par uheldige formuleringer i teksten, men det underliggende poenget er lett å oppfatte, og jeg finner meg enig i det han sier. Det må være opp til spillerne selv å bestemme om et spill er verdt prisen, og det er en anmelders oppgave å hjelpe denne beslutningen ved å gi et så godt og bredt inntrykk av spillet som mulig.
Så klart hender det at spill koster mye mer enn de smaker. Men dette skyldes stort sett at spillet ikke makter å leve opp til sine egne ambisjoner, og dette vil uansett komme fram i en god omtale. Spørsmålet er da om hele debatten i det hele tatt er nødvendig. Er det mange som opplever at anmeldelser gir et galt inntrykk av hvor bra et spill er; at anmeldelsen villeder deg i forhold til hvorvidt du skal bruke penger på spillet? Har dette vært et problem, og kommer det til å bli det i overskuelig framtid?
På den annen side – det finnes mange, mange spillere verden over som helst vil ha alt inn i sort-hvitt med teskje, fordi det er lettest – «kjøp dette», «hold deg unna dette». Og som så klart klager sin nød om dette skulle slå feil. Da kan det være viktig å få fram at det ikke er så enkelt. Dessverre er det neppe disse personene som følger denne debatten dypere enn hva som dukker opp i en ingress på forsiden av favorittspillsiden deres.
Det er tydelig at det er sterke meninger i debatten, og det er underliggende spørsmål som også bør komme fram i dagen etter hvert. Jeg slenger meg gjerne på den debatten når den kommer, men akkurat nå er spørsmålet hvorvidt pris på spill bør tas med i vurderingen av spillene. Jeg mener av ovennevnte grunner at nei, det vil være tullete.
Så kan vi gjerne gå videre med den alltid aktuelle debatten om hvorvidt man i det hele tatt trenger en karakter.
Noe du vil si?