En prislapp til besvær

I mine spillkretser har det nå brutt ut en debatt om spillpriser bør tas med i karaktersettingen i spillomtaler. Den som tente debatten denne gangen var Tor Steinar Tangedal, redaktør for Gamer.no. Hans blogginnlegg er svar på tiltale etter at enkelte av Gamer.nos lesere vil ha høyere karakter på billige spill fordi de mener man må ta i betraktning spillets lave budsjett og produksjonskostnader. Tangedal mener at spill ikke blir noe morsommere av å være billigere – og hvem kan gi ham feil i det? Tanken på at en etikett med tall på innpakningen skal påvirke kvaliteten på spillet i boksen er naturligvis absurd. (Jeg hopper så klart bukk over velkjente psykologiske effekter av å eie noe dyrt – det har ingenting med spillomtaler å gjøre, og er derfor utenfor denne debattens rammer.)

Spillbloggen Spillborring var raskt ute med et svar på Tangedals innlegg, skrevet av tidligere Gamer-skribent Tonny Andre Albrigtsen. Innlegget prøver å vri fokuset inn mot en litt annen side av saken som jeg ikke skal ta for meg her, men inneholder likevel et par momenter som kan være verdt å nevne i denne sammenhengen.

Prisen endrer ikke spillet i seg selv

Tangedal nevner først et lite eksempel: Tenk deg et spill som på lanseringsdagen koster 400 kr, tar 8 timer og får karakteren 7/10, og et spill som koster 140 kr, tar 15 timer og får 6/10. Altså: Et bra, kort og dyrt spill og et mindre bra, lengre og billig spill. Han sier så følgende:

Man får altså vesentlig mer for pengene i det siste eksempelet, men vi syns det andre spillet var bedre. Hvorfor? Fordi vi ikke bare anmelder spill for de som kjøper på lanseringsdagen.

Dette er også noe av det første Albrigtsen i sitt motsvar tar tak i, og han hevder at man ikke nødvendigvis får mer for pengene selv om spillet er lengre:

Man får mer innhold, men kasuset til Tor-Steinar tar på ingen måte kvaliteten på produktet med i betraktningen. Jeg velger glatt et interessant spill som varer i fem minutter over et uinteressant spill som varer i femti timer, uavhengig av pris, og jeg tror de fleste vil være enig med meg i det. Spill fyller ikke bare et grunnleggende behov for at vi skal bli underholdt, de har også estetiske, mekaniske og intellektuelle ambisjoner.

Albrigtsen har så klart helt rett: Kvalitet er ikke det samme som kvantitet, og de fleste vil nok sette førstnevnte over sistnevnte. At spill ikke bare skal fylle et behov for å bli underholdt et visst antall timer i uken, men også kan (og bør?) fylle estetiske, mekaniske og intellektuelle behov er et godt poeng som absolutt er sin egen debatt verdig. Eksempelet er litt ekstremt – jeg hadde neppe brukt 500 kroner på et 5-minutters spill, samme hvor interessant det hadde vært, ei heller hadde jeg kastet bort 50 timer på et uinteressant spill om det så hadde vært gratis. Jeg tror heller ikke at «de fleste» er enig med ham i det. Poenget står likevel: Et lengre spill gir ikke automatisk mer valuta for pengene.

Dette blir imidlertid å ta fokus vekk fra saken og rette det inn mot uheldige formuleringer, for Tangedal har et godt poeng i bunn: Karakteren kan ikke bare gjelde for dem som kjøper på lanseringsdagen. Tvert imot – jeg vil tro at mange kritiske spillere med begrenset økonomi, deriblant jeg, venter på at de fleste spill skal komme godt ned i pris før man går til innkjøp. Dessuten er «valuta for pengene» et relativt begrep, fra begge kanter: Det er høyst individuelt hva en gitt prislapp betyr for deg, og det er høyst individuelt hvor mye man får ut av et spill, over hele skalaen fra basal underholdning til intellektuell stimulans.

Denne debatten er slettes ikke ny. Nettstedet Insomnia skrev et godt innlegg om dette for fire år siden, hvor det blant annet sies at ethvert forsøk på å anslå valuta for pengene er dømt fra starten:

The first question to ask is, "Why is the subject of pricing brought up in game reviews?" Invariably, it's because the reviewer is attempting to assess how "good value for money" the game in question is. But this assessment is doomed to failure from the start, because the apparent value of money (which is what the reviewer is comparing against the game's price in order to arrive at his assessment) varies wildly depending on the person. In plain words: The more dollars in one's bank account, the less valuable each individual dollar seems to be.

Selv mener jeg dette blir en litt ekstrem holdning: Ja, individualitet er et godt poeng, men det kan godt hende at det finnes en slags normal, et gjennomsnitt, som man realistisk kan rette seg inn mot. Alle mennesker i hele verden er unike, noen mer enn andre, men det betyr ikke at all statistikk om mennesker og deres situasjon bør legges død. (Insomnia mener at den mytiske «gjennomsnittlige spilleren», om den eksisterer i det hele tatt, utvilsomt er i mindretall, uten å argumentere videre for dette.)

Men er spillpriser egentlig et problem?

Det underliggende poenget til Insomnia er jeg imidlertid enig i, og det kommer klart fram videre i Tangedals innlegg – «valuta for pengene» må være opp til leseren:

Slik jeg ser det er det kun leseren selv som bør vurdere om prisen er riktig for ham eller henne. Vi gjør omfattende vurderinger av produktet alene, og lar det være opp til leseren å bedømme hvor mye penger en opplevelse måtte være verdt. Spillinnholdet og kvaliteten på det er det eneste vi kan bedømme.

Så klart er det i siste instans opp til spilleren selv å avgjøre ut ifra omtalens generelle inntrykk (og ikke karakteren) om dette er noe vedkommende vil bruke pengene sine på eller ikke. Det virker naturlig å legge dette til grunn når man skriver omtaler. Det er imidlertid flere sider av saken, som Albrigtsen påpeker:

De fleste mennesker blir fornærmet når noe masseprodusert selges for en pris som på ingen måte svarer til produktet man får. Det handler ikke om utsalgspris eller leserens syn på noe som helst, men om en bevissthet rundt markedet som grunnleggende rettferdig. […]

For det første ønsker vi som spiller at produktet vi betaler for skal leve opp til standarden til lignende produkter innenfor samme prisklasse.

Det er klart at mange har høyere forventninger til et godt mottatt spill som koster 400 enn et godt mottatt spill som koster 140, og jeg tolker Albrigtsen dithen at om det er en alvorlig uoverensstemmelse mellom hva et spill koster og hva det leverer, så bør det nevnes i omtalen. Det er jeg for så vidt enig i – men for det første handler debatten om hvorvidt dette bør vises på karakteren, eller i karakterens forlengelse, den endelige vurderingen av spillet. Man kan fint nevne noe relevant i en omtale uten at det er med i selve vurderingen av spillet.

For det andre – er en slik uoverensstemmelse faktisk et problem i dag? Joda, det forekommer hyppig: Det finnes mange, mange eksempler på spill som ikke lever opp til prisen – eller snarere, som ikke lever opp til kvaliteten til andre gode spill til samme pris. Problemet til de fleste av disse spillene er imidlertid at de ikke lever opp til sine egne ambisjoner, og saken blir en litt annen: Det er ikke det at utgiverne tar 500 kroner for et jevnt over bra spill som tar 2 timer; det er det at de ikke makter å se at produktet deres rett og slett ikke holder de målene det burde til den prisen. Og om det innimellom dukker opp et typisk godt 140-kroners spill som er priset mye høyere, vil ikke dette i så fall vært unntaket som bekrefter regelen som Insomnia så fint formulerer nedenfor?

[…] all games start out at some arbitrary price, a price set by the publishers -- not according to the quality of each game or to how much money and effort was required to make it, but according to how much they think they can get away with given current market conditions -- and a price which then follows a generally downward trend before eventually hitting rock bottom.

Ikke noe «flink bisk»

Tangedal sier så følgende:

Det er ytret ønske om at vi tar hensyn til at spill fra uavhengige studioer har små budsjetter, at de ikke har mulighet til å lage produkter som kan konkurrere med de store studioene og utgiverne. Dette er en skummel holdning å innta. For det første er det ingen automatikk i at kostbare spill blir suksesser, akkurat som det ikke er uvanlig at ukjente spill kan overraske og ta verden med storm.

Jeg er hjertens enig. Det å skulle være «snillere» med små spill fordi de har dårlig råd og ikke lett kan lage produkter som kan måle seg med storspillene, er ikke noe man gjør med voksne mennesker. Som Insomnia så fint sier det:

And why should I take time out of my day to play a cheap (in every sense of the word) imitation of something I played decades ago, or recommend such an inferior game to my readers? To give a pat on the back to its amateur designers? Surely that is a job for their mothers and their schoolteachers, not for a critic who has even the slightest amount of respect for himself, and for the time of his readers.

Albrigtsen går til frontalangrep på dette avsnittet til Tangedal, og sier at han misforstår problemstillingen fundamentalt – «det er ingen som mener at små utviklere skal tas i med silkehansker». Ironisk nok er dette tiltalen som Tangedals innlegg er et svar på: Små utviklere har ikke store budsjett, kan ikke konkurrere med de store utviklerne, og spillene bør derfor få en oppjustert karakter siden de er så billige. Jeg er litt usikker på hva Albrigtsen mener problemstillingen bør være, men hvorfor blande debatter? Tangedals innlegg bør – i første runde – tas for hva det prøver å være. Er det ikke nettopp det denne debatten går på – å ta noe for hva det prøver å være?

En liten oppsummering

La oss samle trådene: Gamer.no har opplevd at brukere har etterspurt en snillere karakter til spill som koster lite. Tangedal har svart på dette, og mener at dette er tull: Kvaliteten og underholdningsverdien er den samme uavhengig av pris, og dessuten endrer prisen seg med tiden.

Tangedal har et par uheldige formuleringer i teksten, men det underliggende poenget er lett å oppfatte, og jeg finner meg enig i det han sier. Det må være opp til spillerne selv å bestemme om et spill er verdt prisen, og det er en anmelders oppgave å hjelpe denne beslutningen ved å gi et så godt og bredt inntrykk av spillet som mulig.

Så klart hender det at spill koster mye mer enn de smaker. Men dette skyldes stort sett at spillet ikke makter å leve opp til sine egne ambisjoner, og dette vil uansett komme fram i en god omtale. Spørsmålet er da om hele debatten i det hele tatt er nødvendig. Er det mange som opplever at anmeldelser gir et galt inntrykk av hvor bra et spill er; at anmeldelsen villeder deg i forhold til hvorvidt du skal bruke penger på spillet? Har dette vært et problem, og kommer det til å bli det i overskuelig framtid?

På den annen side – det finnes mange, mange spillere verden over som helst vil ha alt inn i sort-hvitt med teskje, fordi det er lettest – «kjøp dette», «hold deg unna dette». Og som så klart klager sin nød om dette skulle slå feil. Da kan det være viktig å få fram at det ikke er så enkelt. Dessverre er det neppe disse personene som følger denne debatten dypere enn hva som dukker opp i en ingress på forsiden av favorittspillsiden deres.

Det er tydelig at det er sterke meninger i debatten, og det er underliggende spørsmål som også bør komme fram i dagen etter hvert. Jeg slenger meg gjerne på den debatten når den kommer, men akkurat nå er spørsmålet hvorvidt pris på spill bør tas med i vurderingen av spillene. Jeg mener av ovennevnte grunner at nei, det vil være tullete.

Så kan vi gjerne gå videre med den alltid aktuelle debatten om hvorvidt man i det hele tatt trenger en karakter.

Humor på freddan’: Gramatikk

Det er fredag, og i ukens fredagshumor tar vi opp et alltid like aktuelt tema: Gramatikk.

Anmeldelse: Skyrim – velprøvd oppskrift og gamle feller

Det nyeste innslaget i Elder Scrolls-serien, The Elder Scrolls V: Skyrim, var definitivt en av fjorårets største spillutgivelser – både med tanke på forventninger og faktisk underholdning (og sikkert også inntjening). Men helt problemfritt var det ikke: I så store spill som dette slipper man ikke unna små og store feil, og selv etter disse standardene inneholdt Skyrim litt for mye småplukk. Jeg fikk ikke spilt det før etter et par oppdateringer, og fikk derfor en vesentlig mer problemfri spillopplevelse enn mange andre – men dessverre er ikke alle Skyrims feil og mangler av typen som normalt rettes med oppdateringer.

Stemningsskapende

Spillet er et umiskjennelig et Elder Scrolls-spill. Verdenen er stor, åpen og mer eller mindre variert, og etter en liten kickstart på historien får du helt frie tøyler. Du kan gå hvor du vil og gjøre hva du vil, og om ikke hovedhistorien frister, så kan du sette den fullstendig til side og likevel få en fullverdig spillopplevelse. Det å vandre rundt og ta inn over seg landskapet, musikken, atmosfæren og stemningen er en opplevelse i seg selv.

I tillegg til hovedhistorien finnes det fire andre større historielinjer du kan følge: Du kan velge side i borgerkrigen som foregår i landet, i tillegg til å gjøre karriære i tre ulike laug (for krigere, magikere og tyver). Som i tidligere Elder Scrolls-spill har det ingenting å si om du selv spiller som en kriger, magiker, tyv eller blanding – du kan bli med i alle tre likevel.

Once more, with feeling

Jeg nevnte at spillet er et sant Elder Scrolls-spill, og det er på både godt og vondt. Hovedhistorien i disse spillene har aldri vært særlig god – eller snarere, den har vært fortalt på en dårlig måte. Dette skyldes mye en spillmotor som åpner for et følelsesregister på linje med hva Sylvester Stallone viser i Rambo-filmene (altså ikke-eksisterende). Alle personer i spillet har steinansikter – det er ikke det at animasjonene er dårlige; det er det at de nesten ikke finnes. Folk kan se så vidt sinte eller glade ut, men ansiktsuttrykkene endrer seg utelukkende setning for setning, og spillet kunne like gjerne vært foruten.

Stemmeskuespillet i seg selv er imidlertid ofte meget bra, så jeg skulle egentlig ønske at de hadde gjort samtalesystemet mer som i seriens tredje spill Morrowind – tekstbasert – men med stemmer som leser teksten. Da kan man i alle fall forestille seg at personen du snakker med står og vifter febrilsk med armene og går nervøst rundt på gulvet, at svettedråpene leker ned over pannen, og at tårene faktisk er der. De mest følelsesladde samtalene i spillet får et rent absurd preg, ettersom kontrasten mellom det du hører og det du ser er så stor.

Litt for samstemt

Det er likevel ikke til å komme unna at det burde vært minst ti ganger så mange stemmeskuespillere. Samme stemme finner du på mange, mange ulike personer i spillet, og problemet blir spesielt merkbart for de mer spesielle stemmene man lett husker, eller dersom stemmen til en viktig person du har blitt godt kjent med plutselig dukker opp på mange andre tilfeldige og uviktige folk du støter på. For ikke å snakke om når en person snakker med «seg selv» i en annen person om hva de har kjøpt i en butikk eid av «dem selv» i en tredje figur.

Det skal også sies at personene i spillet noen ganger tar totalt ulogiske valg. Du går bort til en fyr som er nedlatende mot deg, dere blir enige om å ta en real nevekamp, og etter du har vunnet kaller han deg sin beste venn. Det hadde fungert om det bare hadde vært slik for én person i spillet – det finnes tross alt et par… eksentrikere i landet – men når nevekamp omtrent blir som et hyppig brukt minigame, og alle vil være din bestevenn etter å ha fått en på tygga, så er det noe som skurrer.

Og hva er greia med at hver tiende person du møter – fremmed som kjent – vil gifte seg med deg om du går rundt med «gifteklar»-amuletten? Det blir bare helt absurd.

Det beste karaktersystemet hittil

En annen ting som har blitt gjort feil i alle Elder Scrolls-spill jeg har spilt, er hvordan spillet oppleves når du har spilt en stund og bygget karakteren din til en mektig kriger, magiker eller lignende. Selv på høyeste vanskelighetsgrad mister spillet da all sin utfordring 95 prosent av tiden. og det å hente en mektig gjenstand fra en dyp hule full av farlige monstre består stort sett av å gå strake veien og veive meningsløst med sverdet (sett inn en passende parallell for magi) slik at alle faller som fluer foran deg. Når du har spilt lenge «belønner» spillet deg med å bli flatt og kjedelig, og det er noe utvikler Bethesda burde gjort noe med for flere spill siden.

Når det er sagt, så fungerer nivåsystemet og utviklingen av karakteren din mildt sagt glimrende. Systemet har blitt overhalt fra tidligere spill i serien, og nå velger du verken stjernetegn, klasse, hovedferdigheter, underferdigheter eller annet tull som gjør at du må ha en strategiguide og gode Excel-kunnskaper når du skal planlegge karakteren din. Du blir rett og slett (som i tidligere spill) god i det du gjør, og i motsetning til forløperne til Skyrim bidrar nå alle ferdighetene til at du går opp i nivå. Når dette skjer kan du velge en spesiell egenskap ved en av dine ferdigheter du kan låse opp – for eksempel spesialangrep med visse våpentyper, muligheten til å smi og reparere bedre utstyr eller å bli flinkere til å snike deg usett rundt med en bråkete rustning. Hele systemet fungerer utmerket, og oppleves velbalansert. Jeg tenkte omtrent aldri på hvordan jeg utviklet karakteren min – jeg brukte det jeg synes var gøy å bruke av våpen, magi og andre ferdigheter, og endte opp med en karakter som var tilpasset det jeg likte å gjøre.

Et fanastisk kampsystem

Jeg vil også hente frem kampsystemet i spillet. Det har fått seg en god overhaling siden seriens forrige spill, Oblivion, og gir den beste kampflyten og variasjonen i noe Elder Scrolls-spill. Om sverd og skjold blir for kjedelig for deg (og skjold har for øvrig endelig blitt gøy å bruke), kan du for eksempel ha ett våpen i hver hånd, og rive av deg dødelige angrep med begge våpnene samtidig - men uten mulighet til å forsvare deg. Eller du kan ha et våpen i én hånd og magi i den andre, slik at du kan hugge fra deg med den ene hånden mens du sender ut flammer, is, lyn eller bruker andre spennende typer magi med den andre hånden. Om du går for magi i begge hender kan du i sannhet bli en kraftig magiker, men jeg skulle gjerne sett at å bruke ulik magi i hver hånd samtidig ga interessante kombinasjonseffekter. Man kan i det minste bruke samme magi med begge hender samtidig for å slippe løs en kraftigere utgave.

Til sist vil jeg hente fram noe som går mange hus forbi: Detaljene. Elder Scrolls-spill blir mye mer innlevende om man kjenner til universet, mytologien og historien. Elder Scrolls-universets mythos, ethos, pathos og logos blir omhyggelig utbrettet gjennom utallige bøker i spillet, både skjønnlitteratur og prosa (sett fra spillverdenen). Om man tar seg tid til å lese en del av dette forstår man med ett mye mer av hvorfor folk sier som de sier og gjør som de gjør. (Skjønt nevekamp og bestevenner står det lite om…) Dette har virkelig bidratt til å heve min spillopplevelse, og det finnes absolutt en del litteratur i spillet som er verdt tiden det tar å lese.

Konklusjon

Det kan høres ut som om jeg er hovedsakelig negativ til spillet, eller i beste fall veldig delt. Det stemmer ikke; Skyrim er definitivt et godt stykke spill. Jeg er bare irritert over at utviklerne etter fem spill sliter med mange av de samme problemene: Total mangel på følelsesformidling (selv når de prøver hardt), mangel på utfordring når du har spilt lenge nok, og en historiedel som kunne vært presentert mye bedre (hovedsakelig grunnet mangel på følelser). Spillet er likevel gøy å spille, og Elder Scrolls-spill har alltid handlet om friheten og utforskningen av et nytt og ukjent land. Om du har spilt det forrige spillet i serien, Oblivion, vil mye føles kjent, men likevel er Skyrim et friskt nok pust til at jeg uten problemer kan anbefale det. Jeg skulle bare ønske det var noen hakk mer – og jeg er neppe alene.

Karakter: 8/10

Humor på freddan’: Mer Minchin!

Det er fredag igjen, og tid for fredagshumor. Vi kjører et gjensym med Tim Minchin, som sist øste av sin forakt for alt som heter nyreligiøsitet og alternativ medisin i sitt mesterverk Storm. Minchin har noen visdomsord å dele med oss angående nettopp dette, og selv om jeg ikke er enig i religionsbiten, er det morsomt likevel:

Humor på freddan’: Fotoshop

Kom over denne videoen på Facebook. Humor OG opplysning kan man rett og slett ikke si nei takk til!

Men siden jeg allerede delte denne på Facebook i forgårs, så skal dere få en video til – Michael McIntyre (som tidligere snakket om kiltens opprinnelse) har et tips eller to til deg angående gå-teknikk:

Et semester med breddekunnskap

Etter å ha slått av en prat med veileder har jeg nå klart for meg hvilke fag jeg skal ta dette semesteret. De er ganske varierte, og faktisk har ingen av dem noe med romfysikk å gjøre. Det føles litt spesielt å ha et helt semester uten romfysikk når man tar en master i romfysikk, men har man tatt alle romfysikkfagene, så er det gjerne ikke stort annet å gjøre.

Strålingsfysikk (PHYS231) var det første faget jeg fikk anbefalt. Faget handler om radioaktivitet og stråling, og tar blant annet for seg hvor store strålingsdoser kroppen klarer og hvordan radioaktiv stråling påvirker biologiske vesener. Etter vi er ferdig med faget skal vi blant annet kunne «greie ut om det naturlige og kulturelt bestemte strålingsmiljøet», altså forklare hvorfor vi i dag har det synet vi har på radioaktiv stråling, både ut ifra helt innlysende fakta (for stor strålingsdose er farlig for helsen) og ut ifra kulturelt bestemte holdninger.

Energifysikk (PHYS211) er det andre faget jeg skal ta i år. Det gir en innføring i både fornybare og ikke-fornybare energikilder, og dekker altså alt fra kretsløpsenergi (vinn, vann, bølger) til fossil energi og kjernekraftverk (fisjonskraftverk). Det tar også for seg litt mer eksotiske temaer som fusjonskraftverk og energi fra jordens varmebalanse. Faget skal blant annet lære oss miljøkonsekvenser av å bruke de ulike energikildene. Faget blir stort sett betraktet som «10 gratis studiepoeng», ettersom pensum er enkelt og foreleser ikke krever all verdens på eksamen.

Akustikk (PHYS271) er det siste faget jeg skal ta denne våren. Etter hva jeg har hørt, veier dette mer enn opp for hvor lett det forrige faget er. Akustikk gir assosiasjoner til lyd og lydbølger, og det er i stor grad dette faget dreier seg om – ting som vibrerer og lager lydbølger. Dette inkluderer for eksempel ultralyd innen medisin, eller sonarer innen sjøfart, fiskenæring og oljevirksomhet. Det handler ikke om hvordan man kan lage en konsertsal med best lyd i; vi er på et mye mer grunnleggende nivå hvor vi for eksempel regner på ulike typer lydbølger og vibrasjoner og ser hvordan disse bølgene forplanter seg i ulike gasser, materialer osv.

To av fagene jeg skal ta denne våren inkluderer altså en liten bit humaniora, og det siste faget en anelse medisin. Dette blir et spennende semester!

Humor på freddan’: Veien til en god date

Man kan si hva man vil om Mr. Bean, men at Rowan Atkinson har mimikken inne er det ingen tvil om. Se og lær i dette kurset i grunnleggende dating:

Nytt år, nye muligheter – men hvilke?

Nyttår er rundet, og jeg er blitt 24. En ganske anonym alder, og ikke mindre anonym av at pappa ble 50 samme dag!

Jeg legger bak meg min første juletid «hjemmefra». Aina og jeg feiret offisielt jul hos familien hennes, men ettersom det tar et halvt minutt å gå derfra til min familie, og jeg har vært en del med dem siden Aina har jobbet en del i julen, så velger jeg å sette det i hermetegn.

I tillegg til gode familiebesøk har også romjulen blitt tilbragt hjemme i leiligheten, hvor Aina og jeg har nytt (hittil) to tredeler av vår nyinnkjøpte Ringenes Herre-trilogi på blu-ray. Når Aina har jobbet har jeg brukt mye av tiden til å spille Skyrim – et veldig populært og stort og åpent rollespill. Andre spill har også blitt kjøpt på julesalg, og både The Witcher 2 og Deus Ex: Human Revolution står klar til å ta stafettpinnen fra Skyrim når jeg går lei.

Hva det egentlig blir tid til av spilling framover er nå en annen sak. Studiene begynner igjen i midten av måneden, og jeg er ennå i villrede angående hvilke fag jeg skal ta. Jeg har tatt alle romfysikkfagene på UiB, og selv om UNIS på Svalbard har et fullt semester med relevante kurs denne våren, så er jeg ikke lysten på et helt semester der oppe så snart etter jeg var der sist.

Jeg skal sannynligvis ta 10 studiepoeng såkalt spesialpensum, hvor veileder har funnet en relevant bok som jeg leser på egenhånd og blir eksaminert i mot slutten av semesteret. Et eget lite «fag» bare for meg, uten forelesninger eller oppgaver underveis. Hva de siste 20 studiepoengene blir, vil nær fremtid vise. Jeg skal inn på universitetet på fredag og prate med noen som kan gi meg konkrete tips. Både programmering og statistikk hadde vært greit, men enten går emnene jeg er interessert i kun om høsten, eller så finnes de rett og slett ikke.

Nyttårsforsetter, spør du? Nei, slikt driver jeg ikke med. Det nye livet begynner hver dag – ikke bare på mandag, etter ferien eller på 1. januar. Hvorfor vente en uke, en måned eller et år med å bli «et bedre menneske» når du kan gjøre det i morgen?

En liten tanke å ta med seg inn i det nye året.