Fredag i nitiden landet flyet mitt her i Bergen, og jeg kunne for første gang på seks uker plante mine ben på ekte Bergensk grunn. O, lykke!
Ikke at jeg mistrivdes på Svalbard. Det var veldig lærerikt, det var annerledes, det var nytt og spennende. Men det var kaldt, og ikke minst var det mørkt, slik dette bildet tatt klokken 12 (på dagen) viser:
Det er midt på dagen, vi ser mot det lyseste på himmelen, og det ser lysere ut på bildet enn i virkeligheten. Det ble litt slitsomt med dette mørket etter hvert – ikke direkte på humøret, men døgnrytmen min gikk litt bananas. Men selv om jeg ikke ble i dårlig humør av mørket, har jeg sjelden vært så glad for å se det helt fantastiske lyse, normale, overskyete været her i Bergen på lørdag.
Jeg har lært mye av faget på Svalbard, alle sammen bestod faget (som kun var bestått/ikke bestått, ingen karakterer), og jeg tror ikke noen av oss angrer på at vi dro opp dit. Vi fikk sett nordlys (dog ikke så mye), gjort spennende målinger, og fotomulighetene (les: naturen og omgivelsene generelt) var definitivt annerledes enn her i Bergen. Bitende vintertemperaturer ble det også nok av – det var like før jeg gikk i bar overkropp da jeg kom til Bergen med sine ti plussgrader...!
Jeg skal ikke påstå at jeg har savnet bergensregnet da jeg var der oppe, men jeg merket da jeg kom hjem at den deilige, regntunge luften her på lørdag var nærmest ubeskrivelig. Tror kanskje jeg savnet regnet litt likevel, uten å vite det.
Venner og familie har jeg i alle fall savnet, og denne uken kommer til å gå med til intens eksamenslesing ispedd sporadisk sosialisering. Akkurat slik det skal være i eksamenstiden uansett, med andre ord!
Svalbard til tross; jeg må likevel si at uken på Andøya, med de to fantastiske rakettoppskytningene, definitivt var blant turens store høydare. En unik opplevelse, absolutt!
Og nei, det ble ingen isbjørn. Dessverre.
Noe du vil si?