Fredagshumor denne uken serveres av den fantastiske komikeren Gabriel Iglesias. Han var nylig på Ricks i Bergen, og der hadde jeg lett vært om jeg ikke var på Svalbard!
Gabriel Iglesias er er svær kar, og spøker stadig vekk med sin og andres, hva skal man si, storhet. Først en liten video for å vise hva det går i:
Så til hovedattraksjonen:
Fredag i nitiden landet flyet mitt her i Bergen, og jeg kunne for første gang på seks uker plante mine ben på ekte Bergensk grunn. O, lykke!
Ikke at jeg mistrivdes på Svalbard. Det var veldig lærerikt, det var annerledes, det var nytt og spennende. Men det var kaldt, og ikke minst var det mørkt, slik dette bildet tatt klokken 12 (på dagen) viser:
Det er midt på dagen, vi ser mot det lyseste på himmelen, og det ser lysere ut på bildet enn i virkeligheten. Det ble litt slitsomt med dette mørket etter hvert – ikke direkte på humøret, men døgnrytmen min gikk litt bananas. Men selv om jeg ikke ble i dårlig humør av mørket, har jeg sjelden vært så glad for å se det helt fantastiske lyse, normale, overskyete været her i Bergen på lørdag.
Jeg har lært mye av faget på Svalbard, alle sammen bestod faget (som kun var bestått/ikke bestått, ingen karakterer), og jeg tror ikke noen av oss angrer på at vi dro opp dit. Vi fikk sett nordlys (dog ikke så mye), gjort spennende målinger, og fotomulighetene (les: naturen og omgivelsene generelt) var definitivt annerledes enn her i Bergen. Bitende vintertemperaturer ble det også nok av – det var like før jeg gikk i bar overkropp da jeg kom til Bergen med sine ti plussgrader...!
Jeg skal ikke påstå at jeg har savnet bergensregnet da jeg var der oppe, men jeg merket da jeg kom hjem at den deilige, regntunge luften her på lørdag var nærmest ubeskrivelig. Tror kanskje jeg savnet regnet litt likevel, uten å vite det.
Venner og familie har jeg i alle fall savnet, og denne uken kommer til å gå med til intens eksamenslesing ispedd sporadisk sosialisering. Akkurat slik det skal være i eksamenstiden uansett, med andre ord!
Svalbard til tross; jeg må likevel si at uken på Andøya, med de to fantastiske rakettoppskytningene, definitivt var blant turens store høydare. En unik opplevelse, absolutt!
Og nei, det ble ingen isbjørn. Dessverre.
Så du hva jeg gjorde der? Jeg ga deg to ekstra ting, helt gratis! Det er bare fordi det er deg, og nettopp du betyr mye for meg og bloggen min.
Vi blogges!
Da da da dada da? Da da da da da fredagshumor! Da da da da da. Da da da da da da 11.11.11 11:11!
Da da da dada da da da…
Da da da da da, da da da da dada da. Dada da: Da da da da da da! Da da da da da da dada da da dada da. Da da!
Denne uken har vært veldig travel og veldig spennende.
Mandag til torsdag har jeg befunnet meg på EISCAT – den store radarstasjonen på Svalbard som jeg har nevnt tidligere. Her har jeg og en medstudent (med hjelp av veileder på videosamtale) startet opp og svingt rundt på radaren, og gjort mange ulike målinger. Jeg forklarte tidligere litt om målingene vi har gjort.
Før jeg går videre, la meg bare vise en video av nordlys vi så over EISCAT-radaren på tirsdag. Vi kjørte da radaren i en modus der den scanner fram og tilbake (den kan også stå i ro, altså). Den beveger seg så klart mye saktere i virkeligheten enn den gjør på denne filmen (den er tross alt 32 meter i diameter). Jeg lagde filmen ved å sette kameraet mitt på stativ, stille det inn til å ta ca. ett bilde hvert tiende sekund, og så sette sammen alle disse stillbildene til en film.
Målingene skal sannsynligvis bli brukt i masteroppgaven min, som verken meg eller veileder ennå er sikker på nøyaktig hva skal handle om. Enkelte av målingene vil også bli brukt i prosjektoppgaven vi skal skrive her oppe. Vi skal rett og slett ta for oss et nordlysutbrudd og hente ulike data fra mange ulike steder for å få et helhetsinntrykk av hvordan prosessene bak dette nordlysutbruddet har gått for seg, samt regne en del på ulike ting og tang i den sammenhengen. Nok å gjøre!
Det blir litt forelesninger neste uke, men jeg er usikker på hvor mye. Hovedfokuset vil nok ligge på prosjektoppgaven, som skal leveres inn om halvannen uke. Deretter er det under en uke til eksamen og hjemreise.
Selv om jeg har litt under halvparten av oppholdet mitt igjen, virker det altså som om hjemreisen er veldig nært forestående. Jeg trives her, men jeg savner Bergen, Aina, leiligheten vår, familie og venner, så jeg gleder meg så klart til å komme hjem igjen også.
Men før det altså: Prosjekt og eksamen!
Hva er vel en fredag uten humor? La oss gå tilbake til et innslag av en av humorens store mestre, Mr. Bean Rowan Atkinson:
I forrige innlegg kom det et spørsmål fra Benny / Sven-Ove:
Jeg innrømmer med en gang at jeg ikke er fysiker, så slipper noen å lure... Jeg aner ikke hvordan en radar fungerer, men jeg skjønner at det har med å sende ut ting og så registrere hvordan det returneres, eller ikke returneres. Så forstår jeg at man i dette tilfellet bruker antenner til å sende ut signaler, som reflekteres, eller ikke, av f.eks. nordlys. Er det mulig, på enkelt vis, å fortelle litt mer om hvordan denne radaren fungerer, og hva den måler?
Jeg tenkte derfor jeg skulle skrive et lite blogginnlegg om hva det er vi måler med radaren, og «helt enkelt» prøve å forklare hvordan den virker.
Det har absolutt å gjøre med å sende ut signaler og se hvordan de returneres. Det har seg slik at langt oppe i atmosfæren, fra ca. 50 km og oppover til 500–1000 km (fly går «bare» i ca. 13 km høyde), er det vi kaller ionosfæren. Her er solstrålingen mye mer energirik enn her på jordoverflaten, og luftmolekylene og -atomene ioniserte av strålingen fra solen – altså er «luften» her oppe elektrisk ladd: Negativt ladde elektroner flyter rundt blant positivt ladde atomer og molekyler.
Dette gir ionosfæren ganske spesielle egenskaper – blant annet reagerer den på jordens magnetfelt. I tillegg vil den reflektere radiosignaler tilbake til bakken. Dette er grunnen til at man med walkie-talkie-er i gamle dager kunne snakke på tvers av atlanteren: Radiosignalene «spretter» oppunder ionosfæren, og kan på den måten nå mye lenger enn man har fri sikt til.
Dette blir litt på samme måte som i mikrobølgeovnen din – du kan se inn vinduet, gjennom metallgitteret, men på grunn av metallgitteret kommer ikke strålingen ut av vinduet – den blir reflektert tilbake inn i mikrobølgeovnen. Hvor tett gitteret er bestemmer hva som reflekteres – det slipper for eksempel gjennom synlig lys (det er derfor du kan se maten), mens mikrobølgene blir reflektert av gitteret og holdt inne i ovnen. Husk at mikrobølger og synlig lys (og radiobølger og røntgenstråling) er akkurat det samme – synlig lys har bare mye kortere bølgelengde enn mikrobølger.
Da kommer vi til viktig punkt nr. 2: Elektronene i ionosfæren virker også som et slags «gitter» på denne måten, og hvor høyt oppe signalet reflekteres, er (enkelt sett) kun bestemt ut ifra på frekvensen til signalet du sender ut og tettheten av elektroner der hvor signalet blir reflektert. Dette betyr at vi til enhver tid enkelt kan regne ut hvilken elektrontetthet det var der signalet ble reflektert. Se bildet til høyre viser for en simpel forklaring: Ulike farger representerer ulik elektrontetthet, og signalet vi sender opp blir kun reflektert der det «stemmer overens» med elektrontettheten, og ikke andre steder.
Vi kan da sende ut signaler med en viss frekvens, måle tiden det tar før vi får det igjen, og ved hjelp av vei-fart-tid-formelen kan vi enkelt regne ut høyden signalet ble reflektert i. Dette fungerer på samme måte som en politiradar – den vet hele tiden hvor langt det er fram til bilen som måles (og bruker to eller flere slike målinger for å regne ut hastigheten til bilen).
Vi kan da prøve på nytt med en annen frekvens (alt dette gjøres ekstremt raskt av datamaskiner), og når vi legger sammen alle målingene får vi en fin kurve som viser tettheten av elektroner oppover i ionosfæren. Elektrontettheten er en veldig sentral egenskap som det er viktig å ha oversikt over – den er et vesentlig grunnlag for mange andre målinger.
Hva har dette å gjøre med nordlys? Nordlys forårsakes av partikler som «regner ned» med stor kraft inn i atmosfæren vår. Der kolliderer de med atomer og molekyler, som sender ut lys på grunn av den ekstra energien de har fått. Men partiklene som regner ned slår også elektroner vekk fra atomer og molekyler, slik at elektrontettheten blir høyere. Som forklart over ser vi dette på målingene våre, og vi kan da «se» nøyaktig hvor nordlyset er til enhver tid, selv om det er litt overskyet.
Av andre ting vi kan måle er f.eks. hastigheten til partikler langsmed radar-strålen (i retningen vi «ser» med radaren). Dette blir litt som å kaste en sprettball mot en vegg som beveger seg: Om veggen beveger seg vekk fra deg, spretter ballen tilbake med lavere fart enn du kastet den ut med, og omvendt. Dette kan gi oss verdifull informasjon om hvordan store «skyer» av ioner i ionosfæren beveger seg rundt. Dette er for eksempel veldig nyttig i forhold til GPS-systemet, for om det plutselig kommer en sky med veldig høy elektrontetthet kan GPS-en vise feil posisjon, fra noen meter til noen hundre meter. Det har stor innvirkning på f.eks. oljeboring – de er veldig avhengig av nøyaktig posisjonering av boreutstyret!
Vi kan også måle temperaturen til både ionene og elektronene. Dette kan for eksempel hjelpe forskerne å skille fra hverandre ulike fenomener som ellers hadde sett ganske like ut.
Hvis du (ja du ja, ikke bare karen som stilte spørsmålet) nå skjønner litt mer av hva radamålinger kan si oss, hvorfor det er viktig og hvordan det virker, så kan du gi deg en klapp på skulderen.
Og hvis du sitter inne med enda flere spørsmål enn før du begynte å lese, så har jeg virkelig nådd målet mitt.
I går kveld var jeg og en medstudent på EISCAT for å ta ulike målinger av hva som skjer i nordlyssonen på kvelds- og nattestid. Og endelig fikk vi se nordlyset vi har ventet så lenge på!
Jeg hadde tidligere på kvelden rettet den ene radaren sørover (det er to radarer – den ene kan flyttes, den andre er fast og peker oppover langs magnetfeltet), og da nordlyset krøp opp sørfra fikk jeg masse kjempefine målinger som ikke bare kan brukes i masteroppgaven min: Veilederen min i Bergen (som jeg satt i videosamtale på Skype med hele kvelden) fikk faktisk forespørsel om å sende dataene til Universitetet i Oslo (UiO) for bruk der. Såvidt vi kunne se på målingene var det mest nordlys over Andøya, og der var det noen fra UiO som var veldig misunnelig på at vi satt her oppe og fikk gode målinger.
Det var i det store og hele en ganske artig kveld i går. Vi ble hentet kl. 18.00 utenfor UNIS, og kjørte ca. 15–20 minutter vekk fra sivilisasjonen for å komme til radaranlegget, EISCAT. Navnet står for European Incoherent Scatter (det er en såkalt incoherent scatter radar), og består av fire ulike radarstasjoner: Svalbard, Tromsø, Kiruna (Sverige) og Sodankylä (Finland). I går brukte vi bare anlegget her på Svalbard.
På veien vekk fra sivilisasjonen kjørte vi forbi en drøss av hundegårder. Ikke at jeg kunne se noen som helst, det var bekmørkt – men sjåføren sa at det var en del av dem her. Det jeg imidlertid så, var flere biler på veien trukket av hundespann! I utgangspunktet et litt sært syn, men sjåføren sa at det var slik de trente hundene sine om sommeren, før det kom nok snø til å finne fram sleden.
Da vi ankom EISCAT fikk vi en liten omvisning. Her er høydepunktene:
Bildet over viser sendehallen. Det er her signalene blir laget, i disse åtte grå skapene. Hver av dem har en stor spake man må bruke litt kraft for å slå på – som seg hør og bør med slike konstruksjoner. I tillegg står det ulike åpne farlige høyspenningsbokser rundt om på andre siden av rommet. Disse overopphetes nemlig om de ikke står åpne... Bildet til høyre viser en ødelagt sender – men 15 av 16 sendere går fint å jobbe med.
Bildet over viser et digert radiorør. Disse brukes (eller ble brukt) i TV-sendere, og én slik er kraftig nok til å dekke TV-sendinger for hele Danmark. EISCAT har 16 slike, og sender ut en effekt på totalt 1 megawatt. Bildet til høyre viser reservelageret med slike radiorør – én i hver kasse, og hver av dem koster ca. 250 000 kr.
Bildet til høyre viser (det heller gamle) systemet for å slå av radaren når fly passerer over: Flyplassen på Longyearbyen har en knapp de kan trykke på for å slå av radaren i 10 minutter, og i tillegg har EISCAT en egen liten radar på hver antenne som merker når det passerer fly over. Da slås den automatisk av. Med de gamle telefonrørene ser dette ut som noe fra en u-båtfilm eller lignende – og det er faktisk laget fra en båtradar.
Her ser vi kontrollsenteret. Det var her vi satt og fulgte med på sanntidsvisninger av dataene våre. Veilederen min (som vi som nevnt hadde med på videosamtale hele kvelden) sa at det er litt som å se maling tørke – men jeg mener nå at til og med dét kan være kjempemoro første gang man maler. Skjermene inneholder stort sett alt man trenger av informasjon, fra radarens status og lokalt vær til magnetfeltmålinger og data fra solvinden. Full oversikt!
De hadde også et trippelskjerm-oppsett med Ubuntu som operativsystem. Det så lekkert ut – men jeg hørte de slet litt med å få det satt opp riktig...
Vi skal etter planen opp til EISCAT både i dag, i morgen og på torsdag for å gjøre målinger fra syn til midnatt – jeg gleder meg! Hvis det er noe du lurer på angående mitt opphold på Svalbard, så er det bare å spørre i kommentarfeltet nedenfor.
Noe du vil si?