Enda en uke har gått, og livet på Svalbard rusler videre. Som vanlig, ta en titt i bildealbumet på det som et nytt siden sist.
Det er jo fysikk livet i hovedsak dreier seg om her oppe. Dessverre gikk vi for flere år siden forbi den grunnleggende delen av fysikken, hvor alt kan tegnes på en tavle eller et ark i to oversiktlige dimensjoner. Det meste vi jobber med nå krøller og kurver seg rundt i tre dimensjoner, og da kan det av og til bli litt mye å holde styr på. Da er det viktig å bruke det man har – og man kommer langt med epler, bananer og sprittusj. (Bildet viser en «jordklode» med lokaltid og satellittbaner, og bananen er sikkert en del av jordens magnetfelt.)
Frukt er imidlertid ikke bare nyttig som provisoriske figurer. Hver dag rundt klokken to, når vi sitter midt inne i oppgavenes hete, kommer foreleser alltid innom for å ta imot spørsmål og å levere fra seg det han kaller painkillers: En haug med klementiner og, hvis vi er heldig, en haug med sveitsisk sjokolade! Det viser at seg i slike tilfeller stiger motivasjonen raskere enn blodsukkeret. (Dette må da noen ta tak i og forske på?)
På fredag skjedde noe rart: Jeg sitter inne og aner fred og ingen fare. Plutselig forsvinner lyset, og laptopen – plugget i veggen – svitsjer over til batteri. I gangen virker kun nødlysene, og nede ved utgangen piper det en feilmelding – Power: general error. Jeg snur meg rundt og ser ut døren – Longyearbyen er mørklagt!
Strømmen kom tilbake etter noen minutter, så det hele var udramatisk – men det var likevel stilig å se et område på den størrelsen bli mørklagt!
I forgårs (lørdag) gikk vi en relativt spenstig tur. Vi skulle opp på Sarkofagen, som er det fjellet nærmest der vi bor (helt sør i Longyearbyen). Om du har sett på bildene jeg har lagt ut tidligere, har du kanskje sett at alle fjellene rundt Longyearbyen har karakteristiske raviner bortover hele fjellsiden. Vi sonderte terrenget, og noen i reisefølget fant ut at å klatre rett opp en slik ravine ville være like greit som å gå rundt.
Jeg hadde ingen vinkelmåler med meg, men i gjøre unna 400 høydemeter på 270 bortovermeter betyr 50–60 graders stigning (150–170 % for de som foretrekker det). Det er ikke noe man spøker med! Der gikk (klatret) vi altså oppover, blant fast snø og løse steiner, og fant ut da vi var kommet halvveis at det så litt for bratt ut videre. Å gå ned igjen samme vei var imidlertid ti ganger så uaktuelt, så det endte med at vi kjørte på videre – jeg først for å lage fotspor de andre kunne trakke i, og deretter de andre som perler på en snor med 50 meters mellomrom. (Det kan jo plutselig komme steiner dettende ned, så litt avstand må til...)
Vi kom oss heldigvis til toppen uten noen uhell, og lovet oss selv at den veien tar vi aldri igjen. Mørketiden begynte offisielt på torsdag, og selv om det så klart er en glidende overgang, så merker vi at det stadig blir mørkere midt på dagen. På toppen av fjellet, nesten midt på dagen, var lyset slik at det akkurat gikk an å fotografere håndholdt uten å måtte skru opp lysfølsomheten på kameraet (riktignok med en rask linse, f/2.8). Glad kameraet mitt fungerer bra med høy lysfølsomhet...
Veien ned gikk via Longyearbreen, så nå kan jeg også skryte på meg å ha gått på en isbre! Ikke en spesielt farlig en, vi hadde jo ikke guide eller noe slikt. Men moro var det! Terrenget nedover i moreneområdet var veldig spesielt – særdeles ulendt, og stilige bresprekker ute på kantene (ikke store og dype sprekker, men stilig var det likevel).
Denne uken, fra og med i dag, skal vi begynne med radarmålinger. Det vil si, akkurat i dag er det bare jeg og en annen fra reisefølget som skal opp på radarstasjonen – de andre må vente en dag eller to til. Vi som skal opp dit i dag bruker (på vidt ulike måter) målinger derfra i masteroppgavene våre, og har fått et spesialopplegg hvor vi faktisk skal lære oss å kjøre radaren. Det er en ganske stor konstruksjon, og jeg får nesten vann i munnen av tanken på å kunne skrive noe på en PC inne, og så flytter hele den store radaren på seg. Radaren ser du på bildet under (ikke mitt bilde). Jeg gleder meg!
Noe du vil si?