Mørketid, spenstige turer og store radaranlegg

Enda en uke har gått, og livet på Svalbard rusler videre. Som vanlig, ta en titt i bildealbumet på det som et nytt siden sist.

Det er jo fysikk livet i hovedsak dreier seg om her oppe. Dessverre gikk vi for flere år siden forbi den grunnleggende delen av fysikken, hvor alt kan tegnes på en tavle eller et ark i to oversiktlige dimensjoner. Det meste vi jobber med nå krøller og kurver seg rundt i tre dimensjoner, og da kan det av og til bli litt mye å holde styr på. Da er det viktig å bruke det man har – og man kommer langt med epler, bananer og sprittusj. (Bildet viser en «jordklode» med lokaltid og satellittbaner, og bananen er sikkert en del av jordens magnetfelt.)

Frukt er imidlertid ikke bare nyttig som provisoriske figurer. Hver dag rundt klokken to, når vi sitter midt inne i oppgavenes hete, kommer foreleser alltid innom for å ta imot spørsmål og å levere fra seg det han kaller painkillers: En haug med klementiner og, hvis vi er heldig, en haug med sveitsisk sjokolade! Det viser at seg i slike tilfeller stiger motivasjonen raskere enn blodsukkeret. (Dette må da noen ta tak i og forske på?)

På fredag skjedde noe rart: Jeg sitter inne og aner fred og ingen fare. Plutselig forsvinner lyset, og laptopen – plugget i veggen – svitsjer over til batteri. I gangen virker kun nødlysene, og nede ved utgangen piper det en feilmelding – Power: general error. Jeg snur meg rundt og ser ut døren – Longyearbyen er mørklagt!

Strømmen kom tilbake etter noen minutter, så det hele var udramatisk – men det var likevel stilig å se et område på den størrelsen bli mørklagt!

I forgårs (lørdag) gikk vi en relativt spenstig tur. Vi skulle opp på Sarkofagen, som er det fjellet nærmest der vi bor (helt sør i Longyearbyen). Om du har sett på bildene jeg har lagt ut tidligere, har du kanskje sett at alle fjellene rundt Longyearbyen har karakteristiske raviner bortover hele fjellsiden. Vi sonderte terrenget, og noen i reisefølget fant ut at å klatre rett opp en slik ravine ville være like greit som å gå rundt.

Jeg hadde ingen vinkelmåler med meg, men i gjøre unna 400 høydemeter på 270 bortovermeter betyr 50–60 graders stigning (150–170 % for de som foretrekker det). Det er ikke noe man spøker med! Der gikk (klatret) vi altså oppover, blant fast snø og løse steiner, og fant ut da vi var kommet halvveis at det så litt for bratt ut videre. Å gå ned igjen samme vei var imidlertid ti ganger så uaktuelt, så det endte med at vi kjørte på videre – jeg først for å lage fotspor de andre kunne trakke i, og deretter de andre som perler på en snor med 50 meters mellomrom. (Det kan jo plutselig komme steiner dettende ned, så litt avstand må til...)

Vi kom oss heldigvis til toppen uten noen uhell, og lovet oss selv at den veien tar vi aldri igjen. Mørketiden begynte offisielt på torsdag, og selv om det så klart er en glidende overgang, så merker vi at det stadig blir mørkere midt på dagen. På toppen av fjellet, nesten midt på dagen, var lyset slik at det akkurat gikk an å fotografere håndholdt uten å måtte skru opp lysfølsomheten på kameraet (riktignok med en rask linse, f/2.8). Glad kameraet mitt fungerer bra med høy lysfølsomhet...

Veien ned gikk via Longyearbreen, så nå kan jeg også skryte på meg å ha gått på en isbre! Ikke en spesielt farlig en, vi hadde jo ikke guide eller noe slikt. Men moro var det! Terrenget nedover i moreneområdet var veldig spesielt – særdeles ulendt, og stilige bresprekker ute på kantene (ikke store og dype sprekker, men stilig var det likevel).

Denne uken, fra og med i dag, skal vi begynne med radarmålinger. Det vil si, akkurat i dag er det bare jeg og en annen fra reisefølget som skal opp på radarstasjonen – de andre må vente en dag eller to til. Vi som skal opp dit i dag bruker (på vidt ulike måter) målinger derfra i masteroppgavene våre, og har fått et spesialopplegg hvor vi faktisk skal lære oss å kjøre radaren. Det er en ganske stor konstruksjon, og jeg får nesten vann i munnen av tanken på å kunne skrive noe på en PC inne, og så flytter hele den store radaren på seg. Radaren ser du på bildet under (ikke mitt bilde). Jeg gleder meg!

Humor på freddan’: Tim Minchin på sitt beste

Ny fredag betyr nytt innlegg i humorspalten, og i dag får vi gjensyn med Tim Minchin – denne australieren hvis britiske humor ofte kjennetegnes av en dypt sarkastisk fremstilling av alt som ikke er vitenskapelig korrekt. En mann etter mitt hjerte!

Tim Minchin har laget animerte videoer av noen av sine morsomheter. Av alt jeg har sett av Tim Minchin, er Storm – hans ni minutter langs oppgjør med alternativ vitenskap gjennom et rytmedikt (beat poem) – noe av det aller beste. I videoen under er den presentert i seervennlig animert form, til og med inkludert teksting slik at man kan følge med på hans sylskarpe syrligheter. (For dem som er god i engelsk tale og heller foretrekker en live-versjon, ta en titt på denne videoen – samme opplegg, men uten tvil en annen opplevelse likevel!)

Eksperiment: Enkel 3D-effekt i fotografier (inkl. eksempel)

En av ulempene med fotografier er mangelen på den siste romlige dimensjonen. Du kan ta bilder av så høye fjell du vil, og selv om en god fotograf kan få det til å se majestetisk ut, så kan ingenting måle seg med å være der i virkeligheten. Hvorfor? Fordi bildet er flatt, akkurat som skjermen du ser bildet på. Mennesker seg med to øyne, et kamera ser bare med ett.

Det finnes flere måter man kan gjøre noe med dette på. De baserer seg stort sett på å ta et bilde med to kameraer samtidig, plassert noen cemtimeter fra hverandre – eller fattigmannsversjonen, å flytte kameraet noen centimeter sidelengs mellom to bilder. Da har man på en måte «ett bilde for hvert øye», og da gjenstår det å finne en god måte å utnytte disse to bildene sammen på.

Én måte er rett og slett å veksle raskt mellom bildene. Det krever ingen 3D-briller, ingen spesielle evner hos tilskueren, og er relativt lett å lage til. Se for eksempel bildet under (som står stille). Du ser at det går nedover, men du får ikke inntrykk over hvor bratt det er – bildet gir ingen dybde. Men hvis du klikker på bildet, så vil det veksle raskt mellom de to ulike bildene, og da får det plutselig litt dybde (gi bildet tid til å laste to ganger, siden det er to bilder som veksles mellom). Se spesielt på den steinete stien som går nedover – man føler man kan se «innover» i bildet.

Ikke en veldig spektakulær effekt, men det er da noe.

Oppdatering: Espen kom med et annet godt eksempel i en kommentar.

Lite tid, dyr melk og god utsikt

Som alltid, klikk på bildene for å vise dem større, og ta gjerne en titt på de nye bildene siden sist (det er flere i bildealbumet enn her på bloggen).

Jeg har nå vært i litt over en uke på Svalbard. Det går mye tid med til studier, men man har da heldigvis litt fritid – eller for å si det slik: Man har den tiden man tar seg. Optimalt sett skulle jeg helst brukt 25 timer dagen på studier, i alle fall om jeg skulle lest alle de relevante artiklene til hver dag.

Denne uken har vi jobbet 9–17 hver dag, hvor tre timer har vært forelesning, én time lunsj (ja særlig, 20 minutter kanskje?), tre timer oppgaveløsing og én time oppgavegjennomgang. Det går unna i et forrykende tempo, og vi lærer definitivt mye nytt alle sammen!

Etter universitetet er det hjem og lage middag, og klokken blir fort 19 før den er ferdig fortært. Så er det tre-fire timer igjen av dagen, og da vil vi jo gjerne sosialisere litt og finne på noe kjekt – man er da tross alt på Svalbard. Vi kan dessuten ikke være oppe ut over natten hele tiden, for det kan fort bli tidlige morgener – en treningsøkt før dagens arbeid er ikke å forakte, og treningssenteret/svømmehallen ligger beleilig til på veien til universitetet.

Fysisk aktivitet består heldigvis ikke bare av treningssenter og svømming. I går var vi på tur for første gang, og besøkte en av de mange fjelltoppene/platåene rundt Longyearbyen. Turen har vært planlagt noen dager; lån av et par rifler hadde vi allerede ordnet på onsdag. Det var godt å komme seg opp i høyden og få et overblikk over byen! Her er et panorama som viser godt størrelsen på og avstandene i byen:

Det var ikke så lang tur, så nistepakken bestod bare av en termos kakao (fra ordentlig kokesjokolade, må vite), nøtte-/fruktmiks og en banan. Det viktigste man har med seg på kortere turer her i området er uten tvil klærne man har på seg. Temperaturen i dag var plassert godt nede mot 10 grader minus, men det var heldigvis lite vind, så tre lag med klær var nok: Superundertøy innerst, joggebukse og genser i midten, og en solid nyinnkjøpt jakke og ytterbukse utenpå. Og hansker, lue og hals, så klart. Jeg hadde også med en ekstra genser – en av de militære såkalte «komaklærne» jeg fikk låne med meg opp hit av min bror Stian. Kallenavnet kommer av hvor varm disse klærne er – det skal godt gjøres å fryse med flere lag av dem på kroppen!

Vi så dessverre ikke noen isbjørner på turen (det hadde vi da heller ikke ventet), men fant reinsdyrspor, og etter hvert et enslig reinsdyr som gikk og gresset (skjønt steinet burde være mer dekkende). Det var rimelig glatt og løst i snøen/steinene på vei ned igjen, så jeg satte meg like greit ned på rumpen og akte halve veien. Slikt kan man nemlig gjøre når rumpedelen på ytterbuksen er laget av kevlar (det sammen man lager skuddsikre vester av). Hadde jeg tatt tre slike bukser på meg, hadde rumpen vært skuddsikker.

Vi fikk dessverre ikke mye sol på turen – den skinte på en fjelltopp noen timers vandring unna, men hadde sannsynligvis vært borte igjen om vi hadde kommet oss dit. Joda – det var lyst og fint, det er ikke det, men det hadde vært kjekt å få kjenne solen direkte i ansiktet en siste gang før den forsvinner.

Det ble en liten handletur på vei hjem – nødvendigheter som melk og brød er jo greit å ha. Og her er en annen spesiell ting med Svalbard: Nesten alle varer må flys inn fra fastlandet, så ferskvarer som melk, rømme og kjøttdeig er omtrent dobbelt så dyrt: En liter vanlig melk ligger på over 30 kr, en boks rømme i samme gaten, og 400g Gilde kjøttdeig ligger på 50–60 kr. Heldigvis har de en lokal kjøttdeig til fornuftig pris, og en tysk «evigvarende» melk til rundt 13 kr, som varer i vel ett år. Ikke spør meg hvordan. Den smaker litt søtere enn melken jeg ellers er vant til, men fungerer helt fint til alt vanlig lettmelk brukes til. (Oppdatering: Se kommentar til HelgeB nedenfor for en rask forklaring.)

I går kveld hadde vi invitert foreleserne til et av kjøkkenene i brakken vår, og et par av oss (ikke meg) sørget for en middag av gastronomiske proporsjoner: Lammelår med fløtegratinerte poteter, wokede grønnsaker, soppstuing med et hint av chili, og en passende saus eller sky. Topp det hele av med et par rødvinsflasker fra Italia og Spania, så skal du se at eksamenskarakteren hopper opp et lite hakk. (Det hadde i hvert fall vært greit…)

Det er på enkelte måter litt trange kår her, så det ble rødvin i vanlige kjøkkenglass og halvlitersglass, fløtegratinerte poteter ble tatt med fiskespade (ble litt lite fløte på fatet…), og vi hadde ikke akkurat et sausenebb tilgjengelig. Men det ble fantastisk middag likevel!

Altså: En uke er gått, og jeg trives godt her på Svalbard. Det er kaldt her, men med gode klær merker man det stort sett bare på kinnene. Det er mye å gjøre, men det er lærerikt og spennende, og jeg ser frem til de neste fire ukene her!

Humor på freddan’: Søndagshumor

Nok en forsinket fredagshumor her, av diverse grunner du får høre litt om i et Svalbard-relatert blogginnlegg senere i dag. Men frykt ikke – jeg har nå tatt i bruk splitter nye teknologiske hjelpemidler for å huske å gi deg din fredaglige dose humor fremover.

I dag er det søndag, og for mange betyr det gudstjeneste. Det er mye som kan sies om gudstjenester, kristendom og religiøsitet, og fantastiske Eddie Izzard debuterer nå her på bloggen med litt sarkastisk ironisering over emnet:

Svalbard: Snøstorm, rifleskyting og nydelig landskap!

Jeg har nå fått noen dager på å installere meg ordentlig her på Svalbard, og kunne endelig sette av tid til å skrive det første (og derfor ganske fyldige) blogginnlegget herfra. Om du ikke har tid eller lyst til å lese, ta likevel gjerne en titt på bildealbumet, som inneholder flere bilder enn jeg viser her. Vil også opplyse om at du alltid kan klikke på bildene for å vise dem større, og holde musepekeren over for en liten bildetekst.

Jeg befinner meg nå i Longyearbyen, som ligger på 78° nord. Byen er en gammel gruvelandsby, og det første som slo meg da jeg ankom var at dette minnet litt om en slags gruvelandsby man ser på western-filmer og lignende. Spesielt da vi kom opp til Nybyen, som ligger et stykke å gå utenfor Longyearbyen – her er det, i motsetning til hus, satt opp en del store brakker som man bor i. Når snøen i tillegg nå tynt på bakken og blåste bortover som sand og støv på western-filmer var illusjonen komplett.

Første dag gikk med til å handle inn grunnleggende nødvendigheter som mat, og for noen av oss sin del, en ordentlig vinterjakke. Da vi skulle gå hjem igjen fra butikken begynte det å blåse noe voldsomt, og det var snø i luften med storm i kastene. En velkomst Svalbard verdig!

Vi besøkte også universitetet (UNIS), bare for å få en første følelse med hvordan det så ut og var på innsiden. Slik tradisjonen er på Svalbard tar man av seg skoene når man går inn et sted, enten det er på UNIS, hjemme i brakkene eller på SAS-hotellet. På butikken går det imidlertid greit å ha på sko inne.

Svalbard er helt nydelig i pent vær! Det var nesten magisk å gå til universitetet i morges. Det har vært strålende vær i hele dag, og det hadde vært perfekt å få tatt en tur på en av de 12 nærliggende fjelltoppene – men akk, vi returnerte fra sikkerhetskurset for sent til å få lånt en rifle. Man kan låne den en hel uke, men det er bare mulig å få utskrevet den en halvtime midt på dagen mandag, onsdag og fredag. Vi håper derfor på nydelig vær på onsdag! Det hadde vært kjekt å få besøkt fjelltoppene før mørketiden setter inn, men det er stor sannsynlighet for at det også blir noen fjellturer i mørketiden.

I dag var vi altså på sikkerhetskurs, som i hovedsak bestod av skyting med rifle og hvordan unngå konfrontasjoner med isbjørn. Det er ikke direkte vanlig å se isbjørn om man holder seg nær byen, og det er ganske uvanlig at man må drepe en isbjørn i selvforsvar (som er den eneste unnskyldningen til å gjøre det), men man må alltid være på den sikre siden og ta med rifle når man skal ut av byen. Det er imidlertid ikke vanlig at isbjørn kommer inn i selve byen (selv om det forekommer), og jeg har ennå ikke sett noen som bærer rifle i byen.

Rifletreningen var mitt første møte med ordentlig skyts. Jeg har før bare skutt med luftgevær (hvem har vel ikke det), og dette var definitivt kraftigere saker! Vi fikk ikke så god innføring i hvordan kolben på geværet best mulig skal hvile mot skulderen, så skulderen min har det ikke helt bra akkurat nå – mulig det dukker opp noen blåmerker der etter hvert.

Men nå er alle ikke-faglige nødvendigheter unnagjort, og i morgen begynner forelesninger. Vi har fått ut en haug med vitenskapelige artikler og to fulle bøker (elektronisk) som pensum, så jeg gleder meg til å høre hva vi faktisk må lese. Kan tenke meg det blir utdrag fra bøkene, ellers er det fryktelig mye å lese på en måned…

Studentmiljøet her er helt topp, med filmkveld og fredagssamling hver uke og gratis studentsvømming i Svalbardhallen to ganger i uken. Vi ankom til og med tidlig nok til den store semesterfesten på lørdag! Det er i det hele tatt veldig internasjonalt her – på universitetet er det nesten en selvfølge at alt går på engelsk, og jeg begynner allerede å tenke på engelsk. Men samtidig er det noe norsk over stedet – det er i grunnen rett og slett et herlig miljø her! Fortsetter det sånn, skal du ikke utelukke at jeg vil ta en doktorgrad som lar meg oppholde meg her i kortere eller lengre perioder…

Humor på freddan’: Forsinket

Freddan’ schmeddan’. Ankomst Svalbard måtte dessverre ta prioritet i går, for ikke å snakke om å få det kablede nettverket til å virke. («Kablet nettverk? Fungerer ikke det automatisk da?» Nei, tydeligvis ikke på Svalbard...)

Da passer det jo fint med denne:

Andøya pt. 3 + enda en rakett

Siste nytt forrige gang var en rakettoppskytning, og gjett hva – de skjøt opp enda en!

Skal si vi har vært heldig! De har ikke skutt opp en ordentlig rakett siden nærmere nyttår, og de skal ikke skyte opp en før til påsken igjen (kun mindre studentraketter). Vi er her under en uke og får se ikke én, men to ordentlige oppskytninger, både om natten og om dagen! Det er flere rakettbilder i bildealbumet – ta en titt på det som er nytt siden sist.

I forgårs var vi på ALOMAR. Det står for Arctic Lidar Observatory for Middle Atmospheric Research. En lidar er litt som en radar, bare med (noenlunde) synlig lys i stedet for radiobølger. Det er dermed duket for et flott lysshow når anlegget kjører, som i beste fall kan se slik ut (jeg har ikke tatt dette bildet):

Gårsdagen gikk hovedsakelig med til å skrive oppgave. Vi fikk også besøkt et par målestasjoner rundt om på Andøya. Sist, men ikke minst, fikk vi tildelt et høytidelig diplom for å ha badet på 69 grader nord:

Nå sitter jeg på Langnes (Tromsø lufthavn) og venter på flyet som skal ta meg til Longyearbyen på Svalbard. Uken på Andøya har vært topp, med to rakettoppskytninger og besøk til målestasjoner vi før kun har lært om i teorien. Det ble dessverre ikke noe særlig nordlys, men det er helt greit – vi skal jo tross alt være på Svalbard i fem uker. Der er det vel mørketid nå, så det blir sikkert gradvis nattemørke idet jeg flyr oppover midt på dagen…

See you on the other side!

Rakettopskytning!

Nettopp i sted var det rakettoppskytning her! Fornøyd med bildet jeg tok:

Som de fleste raketter som skytes opp her fra Andøya er dette en forskningsrakett. Akkurat denne var NASA sin, og skal måle meteorittstøv i øvre deler av atmosfæren, opp mot 150 km (D- og E-laget i ionosfæren, for de spesielt innvidde). Dette er 10–15 ganger høyere enn vanlige rutefly, og den bruker bare 3 minutter på å nå denne høyden!

Og fy søren for et bråk!

Andøya pt. 2

Tirsdag kveld allerede! Tiden flyr.

Da vi ankom søndag kveld var her svartere enn et svart hull, så jeg visste ikke hvordan rakettskytefeltet så ut i sin helhet, hvor høye eller nære fjellene egentlig var, eller langt mindre i hvilken retning havet egentlig befant seg.

Heldigvis finnes det satellittbilder som kan hjelpe til med slikt (bildet er tatt fra nord mot sør):

I går var første hele dagen vår her, og da var det godt å få orientert seg litt – for å si det mildt:

Dette er et 360 graders panorama fra Andhue, den lokale fjelltoppen. 360 graders panoramaer er som alltid litt mindfuck, som det heter på godt norsk – kommer du til høyre side av bildet fortsetter det på venstre side, og selv om det ser ut som om sjøbukten og det flate terrenget er rett ved siden av hverandre, så er faktisk innerst i bukten i stikk motsatt retning av innsjøen helt til høyre på bildet. Men slik går det når man skal presse ned 360 grader til en firkant. Men man ser jo hvordan ståa er, sånn generelt.

For et litt mer representativt inntrykk, ta en titt på dette panoramaet, som bare er en liten del av det over (utsnittet begynner litt til høyre på det store panoramaet, går mot høyre og slutter litt til venstre for sentrum – som jeg sa, mindfuck):

Det er kanskje vanskelig å se, men midt i dette bildet er en mast på toppen av fjellet. Der skal vi i morgen, til observatoriet ALOMAR. Liker du lasershow? Stay tuned.

Vi fikk også en liten omvisning på selve rakettskytefeltet. Vi fikk blant annet besøke «kontrolltårnet», som egentlig bare er en koselig liten stuelignende sak som utgjør andre etasje i bygget vi bor og spiser i.

I dag er stort sett det eneste begivenhetsrike som har skjedd (hittil) at vi har badet – ute, på 69 grader nord. Kommer aldri til å ha problemer med Danmark om sommeren igjen…!

I kveld skal det sannsynligvis skytes opp en rakett her på basen. Utskytningsvinduet er mellom 23.00 og 01.00, så jeg kommer dessverre ikke til å ta turen opp på fjellet (det hadde vært syyykt kult!), men det finnes en litt mindre og mer lokal topp man har god utsikt fra. Jeg gleder meg! Litt vrien fotosituasjon, siden jeg ikke aner hvor mye lys en rakettmotor gir fra seg, og jeg har strengt tatt bare ett forsøk. Men har fått tips fra noen mer erfarne enn meg (les: NASAs offisielle fotograf for anledningen), så jeg tror det skal gå bra.

For flere bilder, ta en titt på de nye bildene i albumet – det er ikke så mange. Nå venter oppgaveskriving (vi skal ikke bare kose oss her), men jeg kommer sikkert med en oppdatering til fra Andøya før jeg drar til Svalbard – vi ses!

Ankomst Andøya

Tre flyturer på én dag – ny pers!

Jeg sitter nå i stuen på Andøya rakettskytefelt mens jeg skriver. Jeg var nettopp ute og tok noen bilder i sted, bare for å more meg litt, og er egentlig fornøyd med resultatet:

Reisen opp hit gikk strålende. Litt humpetur var det, men ikke noe uutholdelig. Flyet det siste stykket fra Tromsø til Andøya er det minste flyet jeg noensinne har tatt, og det mest humpete på turen var da propellene skulle startes opp. Det røsket godt i flyet, ja!

Da vi kom fram ventet en litt lei overraskelse: Bagene våre hadde tydeligvis stått lenge ute i regnet på en eller flere av flyplassene, så de to øverste lagene med klær/bøker/mobilladere (heldigvis mest av førstnevnte) måtte henges på tørk. Men ut over det går det riktig så greit.

For øvrig ryktes det at det skal skytes opp to raketter på tirsdag – kanskje det blir noen bilder av det...! Rakettoppskytningsrampen er i alle fall stengt akkurat nå (som du ser på bildet), men vi skal sannsynligvis opp på en av fjelltoppene i morgen for å nyte utsikten. Da blir det så klart flere bilder!

Reiseklar: Forventninger og savn

Nå står jeg praktisk talt og tripper foran ytterdøren med bagasjen i hendene. Flybussen går klokken ett, alt er pakket, bagger og ryggsekk er impregnert (jeg skal jo gå til bussen) og jeg har til og med oppdatert Yr.no- og Storm.no-bokmerkene til Svalbard i stedet for Bergen (selv om jeg først skal være en uke på Andøya).

Om du er interessert i kortere og hyppigere oppdateringer fra Svalbard enn dere får her på bloggen, sjekk ut min Twitter-hashtag #cSvalbard2011. Disse meldingene kan du se bare ved å gå inn på den siden, du trenger ikke å være registrert på Twitter. (Du går neppe glipp av noe om du ikke følger meg på Twitter – alt vesentlig kommer på bloggen før eller siden.)

Dette gleder jeg meg til, i ingen spesiell rekkefølge:

• Nordlys! Nordlys nordlys nordlys. Nordlys!
• Gode fotomuligheter, også utover nordlys
• Selve faget jeg skal ta – å lære mer om nordlysets mekanismer (litt upresist; en mer nøyaktig beskrivelse av faget for de interesserte kommer etter hvert)
• Mørketid (vel, det blir i alle fall noe helt nytt for meg)

Dette kommer jeg til å savne:

• Min kjære Aina. Well, duh.
• Venner
• «Varmen», noe man må kunne kalle bergenstemperaturen når alternativet er Svalbard
• Solen – det blir seks mørke uker, dette her
• Sengen! Memory foam-overmadrass er bare helt fantastisk. Tror jeg har sovet godt hver eneste natt siden vi flyttet sammen. Sengen på Svalbard blir nok noe mer standard.

Dette kommer jeg ikke til å savne:

• Regn. Seks uker uten store nedbørsmengder tenker jeg skal gå helt fint.
• Den stasjonære PC-en min. Ja, jeg klarer meg helt fint uten å spille tunge PC-spill i seks uker. Har faktisk kjøpe en Kindle, så det blir heller lesing av bøker! (Mer om Kindle kommer etter hvert.)

Dette er på ingen måte utfyllende lister, men noe datt da ned i hodet på meg. Stay tuned – neste blogginnlegg kommer når jeg er trygt etablert på Andøya rakettskytefelt!

Humor på freddan’: Reisefeber

Det er fredag, og bare to dager til jeg drar min kos mot det kalde nord. Jeg har vært litt redusert de siste dagene – tror vi får kalle det reisefeber – men like fullt begynner jeg å nærme meg klar. Det meste av nødvendige varme klær er kjøpt inn, laptopen er satt opp med programmene jeg trenger til redigering av nordlysbilder, og jeg har hentet en ekstra bag hjemme hos mamma og pappa for å få plass til alt.

Fredag betyr også fredagshumor. Man blir aldri lei isbjørner! Kanskje jeg får se noe slikt på Svalbard? (Jeg tviler...)

Praha: Gamle kirker, billig uteliv og Segways!

Om du ikke vil lese, se gjerne bildealbumet – det tar mindre tid, og er lettere underholdning. Fremdeles her? Gode greier, da setter vi i gang. (Og sjekk bildealbumet uansett, det er mange flere bilder der enn her!)

Jeg, Aina, Helge og Jorid kom hjem fra Praha i går, etter å ha vært der siden tirsdag. Ingen av oss hadde noensinne vært i Praha før, og det er utelukkende et positivt inntrykk vi sitter igjen med – for min og Aina sin del kan jeg i alle fall si at vi definitivt skal tilbake!

Vi reiste ned dit tidlig på tirsdag – med internett på flyet, wohoo! – og brukte den dagen på å traske rundt og bli kjent med geografien, kollektivsystemet og stemningen. Det var helt klart, fra vi først satte vår fot utenfor taxien, at Praha var en by full av nydelig arkitektur og storslåtte, gamle bygninger. Stort sett uansett hvor du snur deg kan du like i nærheten se en katedral, et tårn, en gammel bro eller lignende. Fotoapparatet ble flittig brukt fra første stund!

Ikke før man har rukket å bli sulten, slår det deg hvor fantastisk billig alt er der for oss nordmenn. Prisene ser gjenkjennelige ut i tallverdi, men én norsk krone er verd ca. π tsjekkiske kroner, slik at det meste – i alle fall restaurantbesøk, dagligvarer osv. – koster omtrent en tredjedel av hva det koster her hjemme. Du kan altså gå ut og spise en vidunderlig biff med flere glass rødvin og dessert til totalt 200 kroner.

Den andre dagen skulle vi begi oss ut på en guidet gåtur gjennom byens viktigste gater, katedraler, broer og lignende. Denne turen var klokket til fire timer (med en pause), og dekket likevel langt ifra alt man bør få med seg i Praha. Startstreken var ved den astronomiske klokken, en av byens mer kjente severdigheter. Vi ble her kjent med byens ulike historiske områder – Old Town, New Town, Lesser Town, Jewish Quarter og så klart slottsområdet, som er verdens største slottskompleks. Turen gikk også innom mindre severdigheter som litt av universitetet, Prahas trangeste («enveisgåtte») gate, og «kjærlighetsbroen» med fullt av hengelåser med navn og hjerter på (og i grafitti på veggen ved siden av, «We sell locks → »).

Utsikten fra slottsområdet var helt fantastisk, og bilder yter den ingen rettferdighet. I slottskomplekset var det også en katedral, St. Vitus-katedralen, med meget vakre utsmykninger og fargede vinduer som kastet et nesten magisk lys over interiøret.

Dagen ble avsluttet med en tur på et såkalt blacklight-teater, hvor scenen er fullstendig mørklagt på mange av innslagene, og danserne har på seg drakter med stilige mønstre som lyser opp. Det var naturligvis ikke lov å ta bilder, men se gjerne bildene på hjemmesiden. Det var en artig opplevelse, og kan lett anbefales til både store og små – det er flere slike teatre rundt om i Praha.

Dag 3 – torsdagen – gikk turen til Kutná Hora, en liten by en times togreise øst for Praha. Her finnes det fantastiske kirker i fleng, blant annet den berømte beinkirken, som er dekorert innvendig med den største ansamlingen av menneskebein du kan tenke deg.

Etter å ha tatt et tog med kupé i ekte Harry Potter-stil (hvor var sjokoladefroskene?), bestemte vi oss for å gå innover mot sentrum av Kutná Hora. Selv om byen er liten er den ganske langstrakt, så det tok sin tid. På veien lå et par kirker, blant annet nettopp beinkirken. Jeg var litt i tvil først om jeg skulle synes at det var stilig eller bare grotesk – spesielt var det uansett. Anbefales!

Etter å ha besøkt nok en kirke gikk turen videre innover mot sentrum, og vi gikk litt hver for oss. Jeg vandret bortover mot St. Barbaras kirke, og må si at det er klart den peneste kirken på hele turen – et klassisk postkortmotiv. Da vi møttes igjen etterpå fikk jeg overtalt de andre til å bli med en tur, og vi tok også en tur inn i kirken. Majestetisk er ordet.

Fredagen begynte med shopping, fortsatte med shopping (ny kameraryggsekk fra Lowepro – jess!) og endte med hele turens høydare: Guidet tur rundt om i Praha på Segway! Du vet, den tohjulingen du står på hvor du lener deg framover eller bakover for å kjøre. Den er bare fantastisk intuitiv å bruke! Har «litt» lyst på en sånn en som leketøy her hjemme, men leketøy til over femti tusen kan man se langt etter.

Lørdag ble det tidlig opp og komme seg til flyplassen, og flyturen gikk unna uten noen store overraskelser. Vi kom hjem vesentlig rikere på gode opplevelser, fulle minnekort og lokal vin – og det er jo akkurat slik det skal være.

Det er mangt vi kunne tenke oss å gjøre som vi ikke fikk gjort nå. Det jeg personlig har mest lyst til å prøve på en gjenvisitt er en ballong man kan bli heist opp i – aner ikke hvor høyt, kanskje rundt 50 meter. Tenk deg den utsikten, 50 meter rett over bykjernen! Man kan ha det mye gøy med et 11mm vidvinkelobjektiv der ja…