Ny blogg!

Denne bloggen legges nå død, og fortsettelsen finner du på relativisticramblings.com. Bloggen er delt inn i ulike kategorier og skrives stort sett på engelsk. Oppdateringer om livet (på norsk) finner du i denne kategorien. Takk for følget og bli gjerne med videre!

Mitt liv – august 2015

I dag er min siste feriedag. Hva passer vel da bedre enn å skrive et lengre blogginnlegg med et tilbakeblikk på ferien og tiden for øvrig siden sist innlegg – helt tilbake til oktober i fjor?

Det er ikke til å legge skjul på at sommerværet har vært relativt labert på Vestlandet. Det har riktignok blitt både grilling, is og tur i fint vær, men mesteparten av ferien har for min del vært tilbrakt innendørs. Dels også fordi jeg har hatt mye «jobb» – jeg holder på å lage ny nettside til Olsvik menighet, og det er ikke småtteri når den skal lages fra grunnen av og følge alle moderne standarder for responsivt design og pent layout! Jeg bygger siden på Bootstrap, så jeg har ikke startet helt på null, men det er nå engang «bare» et rammeverk med byggeklosser som må tilpasses og skreddersys eget bruk. Det er gøy og givende å lage nettsiden (ellers hadde jeg nok gjort annet i ferien), og jeg er rimelig fornøyd med hvordan den begynner å se ut. Jeg skal si klart og tydelig ifra når den er ferdig. :)

Av andre høydepunkter i ferien kan nevnes besøk av gode venner, en helg på hytten på Tysnes, og bryllupet til Ingar og Anja. Det ble feiret utenfor Sandnes, noen hundre meter fra Kongeparken, som også ble besøkt på eget initiativ. Litt skuffet akkurat sistnevnte punkt, men så er jeg vokst opp med Djurs sommerland i Danmark, så det skulle vel litt til å innfri forventningene…

Bryllupet var det andre jeg har vært i – det første var bryllupet til Helge og Ingvild i januar, hvor jeg også var fotograf. Spennende å være bryllupsfotograf – spesielt i mitt første bryllup!

Fremover blir det et par vesentlige endringer. Jeg skal blant annet ut av menighetsrådet etter seks år. Det har vært givende å være med, men jeg kjenner at en pause nå er på sin plass. Jeg har også sluttet i Alvøens musikkforening. Jeg har i grunnen vært korps-lei ganske lenge, så en pause hilses meget velkommen nå. Så får vi se hva som skjer etter neste sommer igjen – om jeg vil begynne igjen eller om jeg trives godt uten.

Jobb

Ikke så mye å nevne her. Har så å si skrevet ferdig min andre artikkel av tre, regner med å sende den inn i løpet av august. Var en tur til Wien i april på den store årlige geovitenskap-konferansen der. Har ikke så mye mer interessant å si, så jeg skal la være.

Bøker

Har lest en del siden sist. Jeg var akkurat ferdig med Narnia-bøkene i oktober og nevnte at tiden kanskje var moden for The Brain Sell: When Science Meets Shopping, som forklarer hvordan reklameindustrien bruker ny viten innen psykologi og nevrologi til å få mye større innvirkning på våre handlevaner. Jeg kan veldig varmt anbefale den. Det er alltid godt å ha kjennskap til manipulerende krefter som påvirker oss i hverdagen, og hva er vel reklame om ikke nettopp det?

En annen ubetinget, varm anbefaling går til den neste boken jeg leste, What If? Serious Scientific Answers to Absurd Hypothetical Questions. Boken er skrevet av Randall Munroe, fyren bak nettstripen xkcd, og er i grunnen en utvidet bokform av bloggen What If. Les et par innlegg der, så skjønner du hva boken går i (høydepunkter inkluderer Relativistic Baseball, Yoda og Glass Half Empty – og det meste annet der).

Forrige gang nevnte jeg også T. rex and the Crater of Doom, som jeg planla å lese og nå har lest. Med unntak av en meget levende beskrivelse av hvordan dinosaurenes dommedag kan ha fortonet seg, er boken en beskrivelse av hvordan et helt fagfelt måtte snu på flisa og omfavne et nytt paradigme, og hvordan dette opplevdes veldig problematisk for mange av feltets fremste forskere på den tiden. Det er dermed en bok som er interessant uansett hvilken vitenskapsgren man måtte høre til eller være interessert i.

Etter tips fra Helge leste jeg også bestselgeren The Martian (som nå blir filmatisert og SELVFØLGELIG har Matt Damon i hovedrollen). Vi ble vel begge enige om at det er en relativt underholdende bok, selv om den er noe ensporet og drar konseptet litt langt. Det handler kort fortalt om en astronaut på Mars som blir strandet etter et feilet oppdrag, og hvordan han må bruke SCIENCE™ (fysikk, kjemi, og, ehm, botanikk) for å overleve og komme seg vekk. Verdt en lesning om beskrivelsen høres interessant ut for deg.

Jeg har også fortært Quiet: The Power of Introverts in a World That Can't Stop Talking. Interessant bok om hvordan samfunnet idealiserer ekstroversjon og hvordan introverte – trass i at du aldri finner ordet «introvert» i en stillingsutlysning – har mange kvaliteter som arbeidsgivere setter pris på. Det er alltid en fare med slike bøker at man (om man passer beskrivelsen) faller inn i en navlebeskuende tilstand hvor man tar til seg alt som står der og tenker at «slik er jeg», men om man klarer å unngå dette er det mye god lærdom i denne boken.

Jeg har også lest Anne Franks dagbok, som neppe trenger noen videre introduksjon, og jeg har begynt igjen på A Song of Ice and Fire (Aina og jeg hadde et års pause midt i bok 3). Hva som leses fremover aner jeg ikke – men jeg er ikke forundret om jeg fortsetter med den fjerde boken etter nr. 3 er utlest.

Jeg har utelatt et par bøker. Om du virkelig er interessert i alt jeg foretar meg i bokverdenen får du bli venn med meg på Goodreads.

Spill

Det har blitt en del spill siden sist. Fract OSC er et relativt spesielt spill hvor du går rundt i en slags stor hule, løser gåter og bygger i praksis opp en enorm synthesizer på størrelse med hele verdenen. Stilig lyddesign og grafisk design, generelt en artig opplevelse.

Har også spilt gjennom Bayonetta på Wii U. Det var mitt første virkelige møte med den sjangeren, og møtet var noe delt. Det er ikke helt min sjanger, men det er ikke til å legge skjul på at når man begynner å få det tekniske på plass, så er det ganske tilfredsstillende å lire av seg kombo etter kombo i et kampsystem som personer med mye mer erfaring enn meg beskriver som nesten perfekt laget. Mulig jeg prøver meg på oppfølgeren med tiden, men ikke med det første.

Etter å ha spilt Borderlands 2 et uvisst antall ganger både alene og med venner følte jeg at jeg hadde fått nok, men jaggu klarte ikke Helge å overtale meg til å ta en titt på treeren, Borderlands: The Pre-Sqeuel. Endte opp med å spille gjennom både med min bror Espen og med Helge, og det var heldigvis mer underholdende enn jeg hadde trodd! Kort sagt – mer av det gode, og nok nytt til at det var moro nok til to gjennomspillinger i godt selskap.

På anbefaling fra Ingar spilte jeg gjennom Enslaved: Odyssey to the West. Et relativt lineært actioneventyr i samme stil som Tomb Raider og (tror jeg, ikke prøvd) Uncharted, men det var likevel noe helt eget ved spillet i kraft av en godt gjennomført setting og bedre historie og stemmeskuespill enn vanlig er i spill.

Jeg spilte også gjennom A Bird Story, fra skaperne av fantastiske To The Moon. Et kort og koselig spill ladet med følelser, men ikke like bra som sistnevnte. Da var det betraktelig mer interessant med norskutviklede Among the Sleep, et førstepersons skrekkeventyr hvor du spiller som en baby på to år.

Men kanskje det mest interessante spillet jeg har spilt siden sist, er Hack 'n' Slash. I rent ytre form kan det best sammenlignes med de todimensjonale Zelda-spillene, med fantasiverden i isometrisk perspektiv og monstre du må passe deg for. Det som gjør dette spillet spesielt, er at Hack-delen av navnet henviser til den mer moderne formen for hacking. Sverdet ditt brukes rett og slett til å hacke objekter og vesener i verdenen – for eksempel kan du endre «innstillingene» til fiender til at de ikke kan gå, eller at de blir vennlige, eller du kan sette helsen deres til null, og mye, mye mer. (Har du drevet med objektorientert programmering – som på ingen måte er påkrevd – vil du kjenne deg godt til rette i dette spillet!) Mot slutten av spillet må du sågar redigere spillets kode mens det kjører, men også dette er spillifisert og mulig for ikke-programmerere å finne ut av (skjønt akkurat her merket jeg at det var godt å ha programmering i bakhodet). Anbefales!

Jeg tok også turen gjennom Ori and the Blind Forest, et spill som har blitt karakterisert som et Ghibli-inspirert Metroidvania. Metroidvania henviser da til et 2D-spill hvor verdenen er åpen og du kan gå fritt rundt, men hvor deler av verdenen er lukket til du finner utstyr/krefter som kan gi deg tilgang til de tidligere utilgjengelige områdene. Spillet er nydelig grafisk og artig gameplay-messig, og byr på tradisjonelle 2D-hindringer som f.eks. stikkebusker.

Fikk ellers en Zelda-kløe, og spilte gjennom Majora's Mask. Zelda-kløen min har også blitt både klødd og forverret etter at Aina har begynt å spille gjennom Skyward Sword, og det er naturligvis en stor fryd for meg at hun koser seg med et Zelda-spill. Merket jeg fikk litt lyst til å prøve meg på Skyward Sword i såkalt «Hero Mode» – vi får se hva det blir til.

Det siste jeg har spilt gjennom er Bioshock Infinite DLC-ene, Burial at Sea (og jeg måtte naturligvis spille om igjen hovedspillet først). Fremover planlegger jeg å ta en titt på Oceanhorn: Monster of Uncharted Seas. Hvordan kan jeg motstå noe som beskrives som «a loving tribute to The Legend of Zelda»?

Men først altså, en nettside å lage ferdig. Vi blogges!

Fritidsaktiviteter, virkelighetsflukt og tidsbruk

Med unntak av innledningen handler dette innlegget om hobbyer og fritidsaktiviteter generelt. Men siden jeg har grublet på dette i forbindelse med spilling får du heller ha overbærenhet med meg for at jeg innleder med spill som eksempel.

Problemet med spilling (og andre fritidsaktiviteter)

Det er mange etiske problemstillinger knyttet til spillkultur. Ulike miljøers kvinnefiendtlighet og generelle intoleranse, spillbransjens tidvis uetiske arbeidsvilkår og dens kyniske kapitalisering av spillere, for ikke å snakke om at i spillsammenheng er «avhengighetsskapende» et positivt ord som med glede og den største selvfølgelighet brukes i omtaler og trykkes på coveret.

Mest generelt, og gjeldende for alle hobbyer og fritidsaktiviteter, er kanskje spørsmålet om bruk av tid og penger.

For helt generelt, uten at disse tallene sier noe om meg og mitt forbruk: Når blir det en unødvendig luksus å bruke mange tusen på en spill-PC, eller på en konsoll eller tre? Flere tusen i året på spill? Hundrevis av timer i året på spilling? Når blir dette egoistisk og uetisk med tanke på det oppriktige behovet andre mennesker har for disse pengene og tiden din (for eksempel gjennom veldedighet og frivillig engasjement)? Hvor mye virkelighetsflukt er OK, og når blir det bortkastet tid? Og hvordan skiller man mellom virkelighetsflukt og en verdifull opplevelse?

Jeg tror ikke det finnes noen fasit på disse spørsmålene, men jeg skal prøve å mene noe om problemstillingen. For enkelthets skyld skal jeg fokusere på tidsbruk, men resonnementet og resultatet er det samme for pengebruk.

Litt om virkelighetsflukt

Først er det viktig å forklare hva jeg mener med virkelighetsflukt – helst uten å bli for teknisk. Det finnes nemlig noen som kan ha noe å si om dette med virkelighetsflukt kontra verdifulle opplevelser. Frode Stenseng argumenterer i doktoravhandlingen sin for at det finnes to former for virkelighetsflukt (escapism), eller om du vil, to måter å fordype seg i sine lidenskaper. I begge formene er den grunnleggende motivasjonen for fordypningen en følelse av flyt – som er psykologisk givende – men motivasjonen for å oppnå denne følelsen er forskjellig. Man kan være motivert av å flykte vekk fra vonde tanker (self-suppression) eller for å søke positive opplevelser (self-expansion). Førstnevnte er assosiert med negative ting som utilpasshet, dårlig psykologisk tilpasning, konflikter om tidsbruk og mangel på personlig utvikling som følge av aktiviteten. Sistnevnte er assosiert med gode ting som fleksibilitet, positive følelsesmessige resultater og at man får noe ut av aktiviteten som man tar med seg videre. Merk at dette bildet er forenklet.

Jeg vil nå argumentere for at den «gode» typen virkelighetsflukt ikke er bortkastet tid, uansett hvilken aktivitet man holder på med.

Hvorfor bruke tid på fritidsaktiviteter?

Tidsklemmen skulle være velkjent for de fleste. Vi opplever at tiden ikke strekker til, og da er presset stort på å prioritere riktig – både fra en selv og alle rundt.

I et par studier sitert av ovennevnte doktorgradsavhandling brukte deltakerne 8–10 timer ukentlig på sin favorittaktivitet. Hvorfor bruker vi så mye tid på hobbyer og fritidsaktiviteter? Et nærliggende svar er «fordi det er gøy». Men dette enkle svaret skjuler mange nyanser. Hvorfor er det gøy? Fordi det gir mestringsfølelse? Fordi det er virkelighetsflukt, som midlertidig tar deg vekk fra hverdagens stress, mas og utfordringer? Fordi det er en verdifull opplevelse som forandrer måten du ser på verden på? Fordi det gleder andre rundt deg, direkte eller indirekte? Eller mer spesifikke ting, for eksempel at trening/turliv gir bedre helse?

Og hvor mye tid er det greit å bruke på aktiviteten? Kunne ikke du heller brukt tiden på andre, mer konstruktive ting? Lest en av ørten millioner bøker om personlig utvikling? Blitt frivillig engasjert og hjulpet mennesker som trenger det?

Virkelighetsflukt for hverdagens utfordringer

Det må da være feil preposisjon i overskriften der, Christer? Man flykter da fra hverdagens utfordringer? Ikke noe feil her nei, bare en billig retorisk vending.

Jeg ser på det som en mål i seg selv å prioritere tiden slik at man er rustet til hverdagens små og store utfordringer og kan utføre sine forpliktelser på en god måte. Livet er fullt av slikt, og selv om man kan ignorere dem en stund eller ta fatt på utfordringene selv med lite overskudd, så tror jeg dette er en dårlig idé i lengden. Jeg nevnte i går at for å lykkes i hverdagens forpliktelser og utfordringer er det viktig å lade opp lageret av viljestyrke og mentalt overskudd. Da orker man å gjøre det man bør, og man slipper å kjempe mot seg selv for å sette i gang.

Jeg argumenterte så vidt for at en god måte å lade opp disse lagrene på er følelsen av flyt – det å drive med noe hvor du forsvinner helt inn i aktiviteten, det være seg spilling, fotografering, lesing, eller et hav av andre potensielt oppslukende aktiviteter.

Med det jeg har sagt fram til nå, både i går og i dag, mener jeg bordet er dekket for å argumentere for følgende: Det å bruke en begrenset mengde tid på en hvilken som helst fritidsaktivitet man brenner for, med mindre aktiviteten direkte går ut over noen andre, er en God Ting™ i den forstand at det lader opp lagrene av overskudd og viljestyrke og følgelig gjør en bedre rustet til å møte hverdagens utfordringer og forpliktelser.

Derav overskriften. Man foretar en virkelighetsflukt for å lade batteriene og være bedre rustet til hverdagens utfordringer. Men la oss ikke henge oss opp i ordet «virkelighetsflukt», for det er ikke det som er hovedpoenget. En mer generell formulering av budskapet over er: Ved å bruke tid på det du liker, er det enklere å hanskes med det du ikke liker. Enten du kobler deg fullstendig av omverdenen eller ikke.

(Merk at «det du ikke liker» er misvisende, siden jeg snakker om både det en faktisk ikke liker, altså det som krever viljestyrke, og det en gjerne gjør men som krever overskudd.)

Men…

Dette er selvfølgelig ikke uten visse varsku. Formuleringen «begrenset mengde tid» er sentral: Om en bruker så mye tid at det går ut over dagliglivets forpliktelser, så virker det naturligvis mot sin hensikt. Og det er klart det er fristende å bli værende i sin egen «Happy Place», enten det er bak kameraet, på fjellet, foran tastaturet eller over en god bok. Det er lite konstruktivt å skyve hverdagen under teppet over lengre tid.

For de fleste vil det også være givende og «oppladende» på mange plan å være sosiale med andre. Noen vil kanskje også argumentere for at sosial omgang med venner og kjente er essensielt for å fungere på sikt. Det å bruke alt for mye tid på fritidsaktiviteter, med mindre fritidsaktiviteten i seg selv er sosial, kan ta tid fra sosialisering og dermed være skadelig på den måten.

Dessuten kan det hende det du gjør er så moro at selv om du fint klarer å legge det fra deg, så har du fremdeles skrekkelig lyst til å fortsette. Eller formulert i rammen til gårsdagens innlegg: Lageret av viljestyrke har ikke blitt ladet særlig opp.

Oppsummering

Mennesker er ikke utømmelige arbeidsjern som bare kan sove, spise og jobbe med direkte fornuftige ting. Alle møter motgang i hverdagen, og alle har en kapasitet for hva de orker før overskuddslagrene er tomme. Batteriene må lades, og det kan ofte gjøres ved å drive med noe man synes er kjekt og givende og som setter hverdagens kjas og mas på avstand, om enn bare en kort stund.

Så lenge det er i begrensede mengder – som alt annet i livet, om du tillater meg den banaliteten – mener jeg det kan være konstruktivt å holde på med hva en vil uten at det på noen måte er bortkastet tid. Det er viktig å ta vare på seg selv for å kunne ta vare på andre og møte hverdagens utfordringer og forpliktelser med godt mot. Med alle varsku og alt jeg har sagt i denne teksten i bakhodet, mener jeg derfor du med god samvittighet og uten fare for å «kaste bort tid og penger» kan bruke dem på hva du vil, enten det er bøker, tegneserier, frimerker, spilling eller helt andre ting.

For ved å bruke tid på det du liker, er det enklere å hanskes med det du ikke liker.

Jeg utfordres gjerne på disse tankene i kommentarfeltet nedenfor. A-ha-opplevelser og kommentarer om gjenkjennelsesfaktor mottas naturligvis også med takk.

Innledningen (og ideen som ble til dette innlegget) er inspirert av Melodys On Defending Myself from Videogames. Jeg anbefaler også interesserte å ta en titt på kapittel 1 og 2 (ca. 20 sider) av nevnte doktorgradsavhandling, som er overraskende lesbar selv for de uinnvidde.

Overskudd og viljestyrke

«Jeg eier ikke viljestyrke.» Kjenner du deg igjen? Eller hørt andre si det? Vel, jeg er uenig.

Et lite forord først: Jeg tenkte jeg skulle skrive et blogginnlegg med noen tanker om fritidsaktiviteter, virkelighetsflukt og tidsbruk. Mens jeg jobbet med det slo det meg at jeg først er nødt til å si litt om overskudd og viljestyrke. Så ta dette blogginnlegget som en frittstående introduksjon til morgendagens innlegg.

Jeg er ingen ekspert på psykologi, og dette er på ingen måte noen komplett beskrivelse. Med det sagt, her følger noen tanker jeg har gjort meg om viljestyrke og overskudd.

Viljestyrke

Tilbake til åpningsreplikken: «Jeg eier ikke viljestyrke.» Underforstått: Viljestyrke er en personlig egenskap som ikke endrer seg betydelig over tid. Jeg tror heller det gir mening å tenke på viljestyrke som noe man bruker opp i løpet av dagen og må lade opp igjen om man skal holde oppe humøret, motivasjonen og energien.

Når du gjør noe du ikke har lyst til – eller rettere sagt, når du har mer lyst til å gjøre noe annet – da bruker du opp viljestyrke. Jo mer du har lyst til å gjøre noe annet, jo raskere bruker du opp viljestyrke. Jo mindre viljestyrke du har, jo vanskeligere er det å holde på med noe du helst ikke vil gjøre i fornuftig grad. Slik opplever i alle fall jeg det.

Viljestyrke trenger man til hverdagens gjøremål og forpliktelser. Derfor går det dårlig med disse om du har lite viljestyrke på lager. Lageret av viljestyrke må lades opp. Det skjer gjerne når man gjør det man helst vil, eller når man oppnår en følelse av flyt slik at verdenen utenfor bare forsvinner og det eneste som eksisterer er deg og det du holder på med (for da er man jo uansett ikke bevisst at det eventuelt er noe man vil mer).

Flyt er altså en god måte å lade opp viljestyrke på. Og jo mer viljestyrke du har, jo mer motivert vil du være for å ta tak i alt du helst skulle vært foruten, som husarbeid, personlige problemer, og så videre.

Mentalt overskudd

Jeg har egentlig fått frem hovedpoenget mitt allerede, men for fullstendighetens skyld ønsker jeg å nevne mentalt overskudd som noe separat fra viljestyrke. Det fungerer mye på samme måte – også det er en ressurs som tæres på og må lades opp. Jeg vil skille mellom viljestyrke og overskudd fordi det kan finnes tilstander, forhold, situasjoner, hendelser og gjøremål som ikke krever viljestyrke, men likevel tærer på en form for energi som må lades opp. Dette kan være noe som ikke har noe med valg å gjøre (f.eks. et konfliktfylt forhold til en kollega), ting som ikke er reelle valg («obligatorisk» fest/sammenkomst med folk som går deg på nervene), eller noe som du mer enn gjerne gjør, men likevel krever et visst lager av overskudd for at man skal kunne gjøre det bra (stille opp når noen trenger deg). Ingen av eksemplene krever viljestyrke, men alle krever en form for overskudd. Overskudd er altså også noe som trengs og må lades opp for at man skal fungere bra i hverdagen.

Jeg finner det naturlig å tenke at mentalt overskudd lades opp ved å ikke være i de anstrengte situasjonene som tapper overskuddet. Med andre ord er også her flyt et eksempel på en tilstand som er ypperlig til å lade opp – der og da eksisterer ikke bekymringene som ellers plager deg.

Merk at jeg her ikke nevner noe som helst om sosial omgang. Det er så klart også en måte å lade batteriene på, uten at det trenger å være knyttet til en følelse av flyt. Jeg vil imidlertid fokusere på fritidsaktiviteter i morgendagens innlegg.

En liten oppsummering

Viljestyrke og mentalt overskudd har mye til felles. Begge trengs for å lykkes i hverdagens forpliktelser og små og store utfordringer. Begge tæres ved å gjøre ting som ikke er «moro». Begge må lades opp, og i begge tilfeller virker flyt å være en veldig effektiv måte å gjøre det på. Flyt er typisk for et bredt spekter av fritidsaktiviteter, fra innlevelse i en god bok eller film til å holde ut smerte under et maraton, og med det er bordet dekket for morgendagens innlegg om fritidsaktiviteter, virkelighetsflukt og tidsbruk.

Jeg utfordres gjerne på disse tankene i kommentarfeltet nedenfor.

Disse tankene er inspirert av Oliver Embertons Life is a game. This is your strategy guide. Etter å ha skrevet innlegget fant jeg ut at dette slett ikke er revolusjonerende – fenomenet har navnet Ego depletion.

Mitt liv – oktober 2014: Forfatter, om jeg må be

Hei der! Lenge siden sist – nesten et halvt år, faktisk. Akkurat som sist. Jeg har som vanlig gått og ventet på at inspirasjonen skal boble opp i meg, men har etter hvert innsett at jeg som oftest bare må sette meg ned og begynne å skrive. Slik som nå. Nå skriver jeg. Juhuu! Hei hvor det går.

Jeg er en publisert forfatter!

Jeg må få åpne med å meddele at jeg har fått publisert min første vitenskapelige artikkel! Jeg er nå offisielt en publisert forfatter. Fin formulering, eller hva? Den må fremdeles gjennom en siste redaksjonell prosess, men jeg tror den endelige utgaven blir åpent tilgjengelig på denne siden. Sånn, da skal jeg ikke mase skrekkelig mye mer om det. Jeg skal tross alt skrive to artikler til i løpet av doktorgraden.

Jobbreiser har som vanlig vært en stor del av min hverdag. Jeg var på Svalbard siste uken i mai og i Seattle siste uken i juni. Kameraet lot jeg bli igjen hjemme da jeg reiste til Svalbard, så bilder derfra har jeg dessverre ikke (denne gangen). Seattle har jeg imidlertid noen bilder fra. Ikke mange – uken var fylt til randen med faglig program – men de jeg tok finner du her om du er venn med meg på Facebook (gi en lyd om du vil se bildene et annet sted). Her er tre utvalgte bilder – lesesalen på biblioteket til University of Washington (jeg måtte jo sitte der og jobbe litt!), og to kveldsbilder fra Pike Place Market.

Av andre moroting på jobb kan nevnes at jeg skal spille bassgitar i husbandet på instituttets julebord. Lenge siden jeg har spilt bass nå, så det er fint å få bruke de evnene igjen! Bandet har tradisjonelt bestått av folk fra akustikkgruppen og kalles naturligvis Ultrasonics.

Vender vi arbeidsblikket framover kan jeg nevne at jeg skal til Svalbard (hvor ellers) en god uke i slutten av november. Jeg reiser faktisk nesten direkte fra julebordet. Svalbard-turen i oktober ble utsatt til utpå nyåret. Det er gøy å reise, men det er også godt med noen litt roligere måneder enn det har vært hittil i jobben.

Sol og sommer

Om vi snur oss bort fra november og i stedet vender oss mot sommerferien, så har vi jo hatt tidenes sommer i store deler av landet. Jeg har tilbragt to uker på en sommerskole på Andøya i Nordland. Der var det intensiv jobbing fra ende til annen, men vi fikk heldigvis litt tid til litt andre ting også – blant annet hvalsafari. Hele historien i ord og bilder (mest bilder) kan du lese her.

Jeg har heldigvis hatt ordentlig ferie også. Aina og jeg deltok på Tysnesfest, og det var kanonkjekt! Vi overnattet i den splitter nye hytten til foreldrene mine (blodfersk – vår første oppgave bestod i å skru sammen senger), og hadde et kvarters kjøretid til festivalen. Der var det mange flotte artister – mine høydepunkt inkluderer Oslo Ess på toppen av Tysnessåto (752 moh) og Status Quo. Men festivalens høydare for min del var uten tvil Silya, hvor vi stod helt fremst og Silya flørtet vilt med meg under flere av låtene. (Joda, det gjorde hun med andre også. Hva er poenget ditt?)

Ellers har det ikke skjedd skrekkelig mye i sommer – med bare et halvt års ansettelse i fjor hadde jeg dessverre ikke spart opp så mye ferie. Men jeg klager ikke, det har vært flotte ettermiddager sammen med min kjære Aina i hele sommer. :)

Bøker

Jeg kan nesten ikke forstå at jeg ikke leste noe særlig bøker før jeg kjøpte Kindle. Jeg har sikkert lest 40 bøker siden jeg kjøpte e-bokleseren for tre år siden, både fiksjon og fakta, og selv om det kanskje ikke virker imponerende for ivrige lesehester, så er det klart at Kindle har åpnet opp en helt ny verden for meg. Okei, ikke helt ny, jeg leste da bøker før for tre år siden, men da heller unntaksvis. I så måte er Kindle et av de bedre kjøpene jeg noensinne har gjort!

Aina og jeg har tatt en pause fra A Song of Ice and Fire (midt i tredje bok, faktisk). Bøkene tok rett og slett så lang tid å lese og vi hadde så mye annet vi også ville lese at vi fant ut at vi kunne fint komme tilbake til dem etter en stund. I mellomtiden har jeg lest Narnia-bøkene for første gang (jeg ble ferdig med den siste for bare en time siden), og det er jeg glad for at jeg har gjort. Jeg liker best de kronologisk sett første og siste bøkene, The Magician's Nephew og The Last Battle, muligens fordi disse rent tematisk sett falt mer i smak enn de andre bøkene.

Hva skal jeg lese nå da? Jeg har ikke helt bestemt meg. Jeg har kjøpt en bok kalt The Brain Sell: When Science Meets Shopping, som forklarer hvordan reklameindustrien bruker ny viten innen psykologi og nevrologi til å få mye større innvirkning på våre handlevaner. Jeg leste ett kapittel og valgte å legge den til side, fordi den virket så interessant at jeg vil komme tilbake til den når jeg er innstilt på å faktisk ta til meg det som står der. Kanskje tiden nå er kommet til denne? En annen mulighet T. rex and the Crater of Doom, som jeg nevnte såvidt i forrige innlegg. Ellers snuser jeg litt på den mye omtalte Capital in the Twenty-First Century av Thomas Piketty, så får vi se når jeg eventuelt tar en titt på den. Og så står det naturligvis et hav av skjønnlitterære bøker på «skal lese»-listen min. Mulig jeg også plukker opp igjen A Storm of Swords. Mye å velge mellom!

Spill

Forrige gang nevnte jeg at Aina spilte gjennom Twilight Princess med meg som tilskuer, og det gav meg en plutselig trang til å spille gjennom Skyward Sword og Wind Waker. Førstnevnte var jeg ikke nådig med da jeg anmeldte det for snart tre år siden, men – surprise, surprise – det viste seg å være betraktelig mer moro nå da jeg visste hva jeg gikk til. Jeg står fremdeles ved alt jeg skrev i omtalen, men opplevelsen blir mye bedre når jeg kan være innstilt på at jeg ikke forventer en veldig engasjerende historie (samme hva starten prøver å overbevise meg om) og når jeg da heller ikke trenger å irritere meg over narrative grep og spillmekanikker som bryter innlevelsen. Wind Waker opplevdes også bedre nå enn da jeg spilte det første gang for snart et år siden, og det kan som jeg nevnte den gang ha noe å gjøre med hvor innstilt jeg egentlig var på å spille det.

Jeg holdt også på med Saint's Row 3 sist, og både treeren og fireren var i grunnen fornøyelige opplevelser. Kombinasjonen GTA, overdreven humor og (for firerens del) artige spillmekanismer i form av superkrefter gjør at jeg fint kan anbefale disse to spillene dersom du har litt sansen for sjangeren.

Jeg har også spilt gjennom norsutviklede Teslagrad, et platformspill med spillmekanikker basert på magnetisme og elektrisitet. Det finnes i demoversjon på Steam, og om du liker platformspill må du gjerne ta en titt på det.

Av øvrige spillopplevelser siden sist kan jeg nevne The Wolf Among Us, som var bra (men ikke like gripende som spillserien det er naturlig å sammenligne det med, The Walking Dead), Aperture Tag: The Paint Gun Testing Initiative (en brukerskapt utvidelse til Portal 2, som naturligvis førte til at jeg spilte både Portal og Portal 2 først), og Borderlands 2, som endelig ble fullført i lag med Espen og Helge. Moro!

For tiden holder jeg på med The Vanishing of Ethan Carter. Dette er et slags utforskningsspill (såvidt jeg vet uten mulighet for å dø) hvor du som privatdetektiv med overnaturlige evner må finne ut hva som har skjedd i en mystisk dal som er lagt øde. Det høres cheezy ut når jeg sier det på den måten, men det er veldig bra laget og er visuelt helt fantastisk, og det er mulig det kommer en anmeldelse etter hvert. Jeg holder også på med Mario Kart 8 (i den grad man kan «holde på med» et slikt spill – jeg prøver i alle fall å få gull på alle baner) og Pikmin 3 (som dessverre ikke var så underholdende jeg hadde håpet på, men som sannsynligvis fullføres etter hvert likevel).

Vi får se hva fremtiden vil bringe av spillopplevelser – jeg har fått en varm anbefaling på old-school-rollespillet Divinity: Original Sin, så kanskje det blir neste på listen. Og siden jeg elsker objektorientert programmering virker også Hack 'n' Slash meget fristende.

Annet

Som vanlig er det ikke stort mer å melde. På grunn av fullføring av doktorgraden, og litt fordi jeg føler jeg trenger det selv, har jeg bestemt meg for å ta en pause fra korps fra neste høst. Relativt langt frem i tid ennå, altså. Ellers fortsetter jeg å ta livet som det faller seg, det har stort sett fungert veldig greit hittil. Vi blogges! :)

Bokanbefaling: Glenn Greenwald – No Place to Hide

TL;DR: Denne boken bør du definitivt lese. Ja, jeg vet du har hørt det før. Jeg mener det likevel. Dette er ikke en skjønnlitterær «god opplevelse» jeg vil dele; dette handler om de viktigste avsløringene i vår tid, om betydningen for ditt liv og – endelig – et godt svar på hvorfor du bør bry deg om det. Du kan i det minste lese anmeldelsen – da får du med deg hovedbudskapet. :)

Det vil være en underdrivelse å si at Edward Snowdens avsløringer av NSA-overvåkningen har skapt furore. Omfanget av overvåkningen er enormt, og lekkasjen er kanskje den viktigste noensinne. Avsløringene har skapt enorm kontrovers: De fleste i vår del av verden ser nok på Snowden som en helt. I USA har mange medier med litt for stor nærhet til landets ledelse demonisert Snowden og stemplet ham som en forræder og landssviker, og amerikanernes syn på mannen er noe mer delt.

Derfor er det viktig at sannheten kommer fram, og at folk får mulighet til å gjøre seg opp en egen mening basert på fakta, og ikke misinformasjon eller regelrette løgner fra menneskene og systemene som har alt å tape på avsløringene. Det er også fint for oss «over dammen» å vite litt mer om den begredelige mediesituasjonen i USA (slik at vi ikke tar alt i amerikanske aviser for god fisk), og andre regelrett skrekkelige ting ved Snowden-avsløringene som betenkelig nok ikke har nådd like høyt opp i norske medier. Det er her Glenn Greenwalds No Place to Hide: Edward Snowden, the NSA, and the U.S. Surveillance State kommer inn i bildet.

Glenn Greenwald er journalist og den personen som opprinnelig jobbet med Snowden for å publisere avsløringene i The Guardian. Å si at han kjenner Snowden bedre enn noen andre som har vært i kontakt med ham under og etter avsløringene er derfor ingen overdrivelse. Greenwald har bakgrunn fra juss og har vunnet flere priser som journalist, deriblant den brasilianske versjonen av Pulitzer-prisen (Esso Award for Excellence in Reporting).

Hvis du allerede nå tenker «hvordan vet jeg at det som står i denne boken er sant og ikke bare propaganda?», så la meg berolige deg med følgende, noe også Greenwald er helt åpen om: De som kommer med avsløringene – Greenwald og Snowden – har alt å tape på å fare med en eneste liten usannhet eller overdrivelse, ettersom dette garantert vil bli plukket opp av andre og brukt som kraftig skyts mot dem. Samtidig er boken godt dokumentert og eksemplifisert, og et av kapitlene er skrevet rundt mange utvalgte klipp fra Snowdens lekkede dokumenter. Boken fremstår i det hele tatt som gjennomgående troverdig.

Boken er delt inn i fem kapitler. La meg enkelt og greit ta det stykkevis og delt, med utvalgte sitater:

1. Contact / 2. Ten Days in Hong Kong

I de to første kapitlene forklarer Greenwald hendelsesforløpet om hvordan Snowden tok kontakt med ham, og alt som førte frem til deres møte i Hong Kong sammen med et par andre sentrale personer. Vi får et dypt innblikk i Snowdes personlighet, tidligere karriære og motiver. Hvorfor i alle dager vraket han et særdeles priviligert liv for å lekke denne informasjonen? Er han i det hele tatt helt frisk i hodet? Svaret er så klart et ettertrykkelig «ja», og jeg tror alle som sitter med delte meninger om Snowden som person vil ha veldig godt av å lese dette.

Kapittelet handler også om omstendighetene rundt møtet og prosessen frem mot de første avsløringene, og det er veldig spennende lesning. Det er faktisk ofte som å lese en thriller, noe som er ganske skremmende ettersom det ikke bare er basert på en sann historie, men regelrett er en sann historie. Vi får også høre om Obama-administrasjonens nådeløse krig mot varslere og gravende journalistikk.

3. Collect It All

Det tredje kapittelet er kanskje det tørreste, men på mange måter også det mest skremmende. Greenwald gir mange eksempler på PowerPoint-slides og utdrag fra Snowden-avsløringene, og kapittelet har som hovedbudskap at målet til NSA var at ikke en tøddel av elektronisk kommunikasjon skulle unslippe dem:

Taken in its entirety, the Snowden archive led to an ultimately simple conclusion: the US government had built a system that has as its goal the complete elimination of electronic privacy worldwide. Far from hyperbole, that is the literal, explicitly stated aim of the surveillance state: to collect, store, monitor, and analyze all electronic communication by all people around the globe. The agency is devoted to one overarching mission: to prevent the slightest piece of electronic communication from evading its systemic grasp.

Det høres ut som en syk overdrivelse, men Greenwald går umiddelbart videre med å presentere utdrag fra de lekkede dokumentene på at dette mer eller mindre ordrett er målet til NSA. Eksempler gis også – ta for eksempel NSA-prosjektet om å fange opp signaler selv om bord på fly:

Both the NSA and GCHQ have been consumed by their perceived need to monitor Internet and phone communications of people on commercial airline flights. Because these are rerouted via independent satellite systems, they are extremely difficult to pinpoint. The idea that there is a moment when someone can use the Internet or their phone without detection— even for just a few hours while flying— is intolerable to the surveillance agencies. In response, they have devoted substantial resources to developing systems that will intercept in-flight communications.

Igjen, umiddelbart etter dette avsnittet vises intet mindre enn syv presentasjons-slides hvor dette prosjektet beskrives, svart på hvitt.

4. The Harm of Surveillance

Endelig, folkens, et helt kapittel som handler om hvorfor personvern er viktig. Greenwald viser for eksempel til og oppsummerer flere studier som tydelig peker på at man tar andre valg når man tror man blir overvåket, og går ned i materien på hva dette har å si:

To begin with, people radically change their behavior when they know they are being watched. They will strive to do that which is expected of them. They want to avoid shame and condemnation. They do so by adhering tightly to accepted social practices, by staying within imposed boundaries, avoiding action that might be seen as deviant or abnormal.

…

Mass surveillance by the state is therefore inherently repressive, even in the unlikely case that it is not abused by vindictive officials to do things like gain private information about political opponents. Regardless of how surveillance is used or abused, the limits it imposes on freedom are intrinsic to its existence.

Greenwald ser også litt på historien og hvordan USA har drevet med liknende overvåkning helt fra telegrafens dager, og insinuerer at dette neppe er unikt for USA. Greenwald presenterer flere eksempler fra nyere tid på hvordan folk med avvikende politiske meninger har blitt overvåket, og at det blir spekulert i at man kan bruke kompromitterende informasjon for å undergrave deres autoritet og rykte:

One document from the Snowden files, dated October 3, 2012, chillingly underscores the point. It revealed that the agency has been monitoring the online activities of individuals it believes express “radical” ideas and who have a “radicalizing” influence on others. The memo discusses six individuals in particular, all Muslims, though it stresses that they are merely “exemplars.”

The NSA explicitly states that none of the targeted individuals is a member of a terrorist organization or involved in any terror plots. Instead, their crime is the views they express, which are deemed “radical,” a term that warrants pervasive surveillance and destructive campaigns to “exploit vulnerabilities.”

Among the information collected about the individuals, at least one of whom is a “U.S. person,” are details of their online sex activities and “online promiscuity”— the porn sites they visit and surreptitious sex chats with women who are not their wives. The agency discusses ways to exploit this information to destroy their reputations and credibility.

Hvorpå følger et dokument som viser nettop dette. Følgende avsnitt er en fin oppsummering på akkurat dette temaet:

All of the evidence highlights the implicit bargain that is offered to citizens: pose no challenge and you have nothing to worry about. Mind your own business, and support or at least tolerate what we do, and you’ll be fine. Put differently, you must refrain from provoking the authority that wields surveillance powers if you wish to be deemed free of wrongdoing . This is a deal that invites passivity, obedience, and conformity. The safest course, the way to ensure being “left alone,” is to remain quiet, unthreatening, and compliant.

I dette kapittelet viser Greenwald også eksempler på at NSA har gått langt ut over sitt mandat og drevet med økonomisk og demokratisk spionasje for å gi USA konkurransefortrinn i alt fra økonomi til politiske forhandlinger.

5. The Fourth Estate

Det har blitt nevnt tidligere i boken, men her går Greenwald for alvor inn i materien på medienes situasjon i USA. Det er ekkelt nok at det er en uskreven regel om at alle lekkasjer først sjekkes internt med Washington, og at selve lekkasjene smøres sammen med Washingtons utsagn i intetsigende eller i verste fall direkte selvmotsigende artikler:

Then there’s the tone that establishment media outlets use to discuss government wrongdoing. The culture of US journalism mandates that reporters avoid any clear or declarative statements and incorporate government assertions into their reporting, treating them with respect no matter how frivolous they are. They use what the [Washington] Post’s own media columnist, Erik Wemple, derides as middle-of-the-road-ese: never saying anything definitive but instead vesting with equal credence the government’s defenses and the actual facts, all of which has the effect of diluting revelations to a muddled, incoherent, often inconsequential mess. Above all else, they invariably give great weight to official claims, even when those claims are patently false or deceitful.

Verre er det imidlertid at flere mediehus ikke er vaktbikkjer, slik medier og gravende journalisme skal være, men regelrett spiller på lag med og forsvarer Washington:

One of the principal institutions ostensibly devoted to monitoring and checking abuse of state power is the political media. The theory of a “fourth estate” is to ensure government transparency and provide a check on overreach, of which the secret surveillance of entire populations is surely among the most radical examples. But that check is only effective if journalists act adversarially to those who wield political power. Instead, the US media has frequently abdicated this role, being subservient to the government’s interests, even amplifying, rather than scrutinizing, its messages and carrying out its dirty work.

Oppsummering

Kanskje du sitter og tenker nå at dette høres nesten konspiratorisk ut. Det er riktig nok like skremmende som en del konspirasjonsteorier, og dette er på ingen måte rigorøst fagfellevurdert vitenskap. Imidlertid er de fleste påstandene godt dokumentert og eksemplifisert, og gitt alt lekkasjene har avslørt har jeg ingen problemer med å tro det som står her. Jeg sier ikke at dette er en endelig fasit, men ha i tankene at dette er skrevet av en som har alt å tape på usannheter og overdrivelser.

Dette er en troverdig bok om vår tids viktigste avsløringer fra mannen som i større grad enn Snowden selv var midt i stormen, og jeg håper du tar deg tid til å lese den.

Teslas frislipp av patenter: Kalkulert businesstrategi, ikke ren generøsitet

På bloggen til Tesla kunngjorde nettopp sjefen sjøl, Elon Musk, at alle Teslas flere hundre patenter skal slippes fri. I Musks egne ord,

[The patents] have been removed, in the spirit of the open source movement, for the advancement of electric vehicle technology.

For en seier for miljøet! For en seier for menneskeheten! Enhver åpen kildekode-entusiast kan bli mo i knærne av mindre! Men ikke tro at dette er et infall av storsinnethet eller filantropi. I så fall ville nok Musk ha blitt saksøkt av investorer og aksjeeiere for å være særdeles uansvarlig.

Frislippet er intet mindre enn en genial businesstrategi, og kommer med et par helt rimelige punkt i liten skrift: Andre bilprodusenter som bruker superladerteknologien er også nødt til å gjøre dem gratis å bruke etter en engangsbetaling (f.eks. innbakt i prisen på bilen), og Tesla ønsker at produsentenes løsninger som bygger på deres patenter også blir åpne.

Patentene til Tesla er for det meste batterier, superladere og drivverk. Disse er blitt meget verdifulle for Tesla nå som de er åpnet og gratis for andre å ta i bruk (i motsetning til å måtte betale enorme summer for å bruke denne teknologien). Jeg vil fremheve de tre mest åpenbare punktene (for meg i alle fall):

• Teslas allerede eksisterende teknologi for superladere vil gjøre det attraktivt for andre produsenter å ta i bruk denne teknologien. Flere superladestasjoner vil naturligvis være til stor hjelp for Tesla.
• Dersom andre produsenter kommer til å bruke Teslas batterier, så er det nærliggende å tenke at disse vil komme fra Teslas planlagte superfabrikk. Jo større produksjon denne fabrikken får, jo mer kan prisene presses ned, og jo større blir salget av elbiler. I tillegg til at Tesla tjener på batteriproduksjonen, naturligvis.
• Ettersom Tesla kan legge press på at andre produsenter gjør sine tekniske løsninger åpne, vil de få gratis forskning og utvikling av elbilteknologien de bruker.

Så klart fører alt dette med seg fordeler for forbrukere og miljøet også. Billigere elbiler og et tett nettverk av gratis superladestasjoner som virker på mange ulike bilmerker er vinn-vinn, og det Tesla har gjort er på alle måter bra for elbilmarkedet, forbrukerne og miljøet. Men å tro at de gjorde det ut fra ren generøsitet og altruisme er sidestilt med å tro at hoteller ber deg bruke håndklærne om igjen fordi de ønsker å spare miljøet.